Godt nytt år der hjemme!

Vi har hatt en stille og rolig juleferie, med mye lesing og sjokoladespising. Juleaften morgen begynte med sang fra Annikas side - hun repeterte alle Frelsesarmeen-sangene hun husket fra sin barndom, med innlagt koreografi ("Dette lille lyset mitt, det skal skinne fritt, tralala, osv") - og jeg lo så jeg holdt på å ramle ut av senga. Etter hvert kom vi oss avgårde på Uchumi for å fylle opp kjøleskapet, som naturlig nok var ganske tomt etter at vi hadde vært i Lamu. Mens jeg var innom Monty's for å bunkre opp vin og konfekt, traff Annika på Mwangi. Han er journalist i Daily Nation og er en av de "voksne" homsene vi har blitt kjent med, og han inviterte oss på Christmas Day Party dagen etter. Dit ville vi selvfølgelig, og det viste seg da også å bli en kjempehyggelig fest, med en salig blanding av kenyanere og vestlige, med sterk dominans av mediefolk. Vi stod stort sett og hang på balkongen hele kvelden, og det endte med at Kent - en utrolig hyggelig amerikansk homse som jobber for Sudan Radio Service, hvis oppgave er å bygge opp lokale radiostasjoner - inviterte hele balkonggjengen på nyttårsfest.

Resten av romjula gjorde vi altså ikke så mye fornuftig, bortsett fra å ha David og Eric på middag. Annika lærte Eric å bake kanelboller, og han viste seg å ha talent for den slags og skulle sporenstreks hjem og bake flere, så nå regner vi med at det blir en kanelbollefarsott i utvalgte kretser i Nairobi.

Egentlig skulle vi ha passet verdens søteste, lille valp ved navn Ollie i nyttårshelgen. Han var også en del av balkonggjengen fra Mwangis fest, sammen med den nyslåtte eieren Andrea - en hollandsk økonomijournalist. Andrea skulle feire nyttår i Mombasa og ble kjempeglad over at Ollie kunne være hos oss. Men kvelden før han skulle komme, ble stakkars Ollie ordentlig syk og endte opp hos veterinæren, der han lå med drypp i flere dager. Siste bulletin fra sykesenga tyder imidlertid på at han snart er på alle fire beina igjen.

Nyttårsaften var vi altså hos Kent, som hadde en utrolig lekker leilighet i Kilimani. Vi hadde ikke før trådt over dørterskelen før vi stod med et glass champagne i hånden, og siden gikk det slag i slag med allskens drikke, snacks, chiligryte, papirhatter, stjerneskudd og fløyter, for ikke å snakke om en masse hyggelige mennesker. Kent er et velsignet unntak fra en del av amerikanerne og andre vestlige vi har truffet dette året, som er mest opptatt av å mure seg inne bak høye gjerder og knapt kjenner en kenyaner (bortsett fra vaskehjelpen og portneren), men som allikevel mener de vet alt om Afrika. Kent har gått på marimbakurs i Botswana, kunne fortelle meg masse om zambesisk musikk, hadde bokhylla full av afrikanske bøker og, ja... dere skjønner tegninga. Skulle gjerne ha blitt enda bedre kjent med ham.