Liten hund, mye lyd

Jeg har glemt å fortelle at da vi kom hjem fra Uganda og Kenya oppdaget vi en liten valp som stod og peip borte i skuret i hagen. Den lyder (av og til) navnet Chita og skal altså bli vakthunden her på eiendommen.

Men man har nok litt andre ideer om hundehold her enn hjemme. Om dagen sitter Chita stort sett inne i et lite hus som Henry har snekret, på størrelse med en postkasse. Vi må passere hundehuset når vi skal kaste søppel, og da blir Chita helt vill inni huset sitt. Hun klarer akkurat å strekke forlabbene og hodet høyt nok til at man ser henne gjennom et gitter øverst på hundehuset, og der står hun og ivrer etter litt kontakt. Dakar. Når hun er "ute", står hun i et bånd som er under en meter langt. Dobbelt-dakar.

Annika mener jeg burde gå tur med stakkaren, men jeg tror at "gå tur" ikke er noe man gjør her, verken med eller uten hund.

Om natta står hun altså ute i bånd, og da uler hun verre enn en ulv. Det er ganske mange hunder i området her (og alle ser klin like ut, så de er nok i slekt, hele gjengen) som kommuniserer med hverandre gjennom natta. De begynner ved solnedgang, idet bønneroperen i moskeen her begynner. Da faller de liksom inn i allsangen. Og så har de gjerne noen runder i løpet av natta, før de setter i gang for alvor til morgenbønnen kl.fem, da gjerne akkompagnert av både hanen og kua på naboeiendommen. O nattesøvn, o sov-i-ro, sier jeg bare.