Reisen til Kampala - The Untold Story

Annika skriver:
Nå når vi er vel hjemme i Moshi, og reisevirksomheten er over for denne gang, tenkte vi det kunne være på tide å fortelle ALT OM VÅR DRAMATISKE REISE! For å spare dere for søvnløse netter og høyt blodtrykk har vi holdt tilbake denne informasjonen fram til nå. Det er på tide å avsløre alle detaljer, nå skal sannheten fram i lyset, og endelig kan vi fortelle hva som egentlig skjedde.

Det startet ganske uskyldig på rutebilstasjonen til Scandinavian Express i Moshi (legg spesielt merke til logoen, svært tillitsvekkende spør du oss!) Bussen skulle gå klokka 14.30 denne tirsdagen, og vi møtte opp i god tid. Det viste seg å være unødvendig. Bussen vi skulle reise med kom fra Dar es Salaam, og var flere timer forsinket allerede. Først i fire-tida kom vi avsted, midt i det verste rushet. Herfra til Arusha er det vanligvis bare en times tid, men i rushtida sto trafikken inn og ut av byen. Først ved 21-tida passerte vi grensa, og ved midnatt var vi framme i Nairobi og kunne ta fatt på neste etappe: Nairobi-Kampala.

Jeg (Annika) har (som de som kjenner meg vet) et ypperlig sovehjerte når jeg sitter i eller på noe som triller på hjul (jeg er beryktet i visse kretser for alltid å sovne når jeg sitter på med motorsykkel...) Jeg overlater kjøringa til sjåføren og skjebnen til tilfeldighetene og purker i vei. Siri derimot føler seg ikke særlig trygg ombord i en buss. Spesielt ikke på dårlige veier i regntida, og spesielt ikke i mørket (i Tanzania og Uganda er nattekjøring forbudt, men siden denne delen av turen startet i Kenya var det tillatt...), og spesielt ikke med en sjåfør som skal ta igjen tapt tid. Han kjørte hva hjul og drivreimer kunne holde. Mellom byene Nakuru og Eldoret går det en snarvei gjennom Eldama Ravine. Men hastverk er lastverk: ”Snarveien” treffer hovedveien i et t-kryss, men istedenfor å svinge inn på hovedveien fortsatte bussen rett fram og utfor en skrent. Jeg våknet idet sjåføren hadde oppdaget at noe var galt, og fortvilet prøvde å bremse, og så bar det utfor! Vi landet med et smell i buskene – det smellet har gjenlydt i hodene våre siden. Alt var kaos, ute var det bekmørkt, folk skrek, og vi var livredde. Ville bussen trille videre? Ville den ta fyr? Var noen alvorlig skadet?

Etter hvert fikk vi - og alle de andre - summet oss, og folk begynte å komme seg ut av bussen. Mange blødde og hadde vondt her og der, men det så ikke ut til at noen var virkelig alvorlig skadet. Vi klarte å lirke ut hver vår lap-top-sekk som lå klemt under setet foran og kom oss ut av bussen og opp på veien igjen. Akkurat da hadde vi bare en tanke i hodet: Det gikk bra!

Siri skriver (Annika fant ut at hun skulle lage middag):
Dette var altså i fem-tida om morgenen, og de første matatuene (minibussene) hadde begynt å kjøre, enda det fortsatt var helt mørkt. En del av passasjerene praiet noen av minibussene og ble kjørt til nærmeste sykehus. Selv følte vi at det ikke var nødvendig. Vi blødde riktignok begge på leggen og hadde fått hver vår solide kul i hodet, men ellers virket armer og bein som de skulle. Dessuten ville vi ikke dra fra bagasjen vår som lå i bagasjerommet på den forulykkede bussen, og ikke visste vi hvor langt det egentlig var til nærmeste sykehus. Og noen hadde ringt Scandinavian Express og fått høre at en ny buss skulle være på vei.

Men som dere kunne lese på bloggen torsdag 20.april ("Kampala"), tok det sin tid før bussen kom og vi endelig var på vei videre til Kampala. Jeg hadde faktisk ikke mer noia enn vanlig for å gå ombord i bussen igjen – jeg klarte å si til meg selv at nå var det ny buss og ny sjåfør som visste hva vi hadde vært ute for, og at turen videre ville gå helt greit.

Men som dere også har kunnet lese om her på bloggen, ble siste etappe til Kampala helt jævlig, rett og slett. Da vi punkterte med et smell en stund etter grensa til Uganda og sjåføren bare fortsatte å kjøre mens bussen humpet og skrek, ja, da var jeg sikker på at vi kom til å dø i neste sving. Og da vi omsider kom fram til Kampala tidlig torsdag morgen, og var blitt kjørt til Namirembe Guest House og hadde fått av oss klærne vi hadde gått i siden tirsdag morgen og så hvordan vi så ut, da begynte jeg å innse hvor forferdelig ille det kunne ha gått. Annikas legg hadde hovnet opp til det dobbelte, det samme hadde den ene armen min. Bilbeltet (som vi gudskjelov hadde hatt på oss, begge to) hadde skåret seg inn under navlen på meg, så hele magen var blodig, og jeg hadde fått en blå hofte. Vi kommer i det hele tatt til å få noen heftige arr å vise fram! Og ellers var vi generelt forslåtte, og jeg skjønte etter noen dager at det ene ribbeinet mitt var brukket. Vi kom oss til lege i Kampala som rekvirerte antibotika både innvortes (piller) og utvortes (krem), samt ga ribbeinet mitt et trøkk så jeg gikk i knestående av smerte, men som heldigvis fikk et eller annet på plass så det ble bedre allerede dagen etter.

I dagene etterpå hadde jeg en film snurrende non stop i hodet mitt av ulykken. Etter hvert ga den seg heldigvis, men vi får fortsatt flashbacks begge to hvis det smeller rundt oss, eller vi hører lyden av metall eller glass som knuses. Da lynet slo ned i det treet den dagen i Nairobi, hoppet vi høyest av alle i rommet og holdt på å få hjertestans, begge to.

Så nå skjønner dere kanskje enda bedre hvorfor jeg nektet å ta bussen tilbake igjen til Nairobi, og det ble fly på oss alle tre. Og jeg er ganske stolt av at jeg klarte å ikke få panikk av bussturen fra Nairobi til Moshi og til og med klarte å nyte det fine, grønne landskapet det meste av veien. (Annika purket i vei, heldiggrisen....) Men jeg tar aldri, aldri mer buss om natta i Afrika, den saken er helt sikker. Og blir det noe av at vi drar til Kampala igjen i høst (noe vi har veldig lyst til), blir det fly begge veier. Veien mellom Nairobi og Moshi er veldig bra (sikkert fordi det er her alle turistene kjører, på vei til nasjonalparkene og Kilimanjaro), mens veien til Uganda er beryktet.

Den det gikk aller verst utover, var imidlertid lap top-en til Annika. Skjermen var knust, og etter heftig mailutveksling med Zepto (fabrikanten i Norge), innså hun slaget for tapt i denne omgangen, og det ble innkjøp av ny lap top i Nairobi. En ny og fin Toshiba, men som selvfølgelig ikke er så bra som den forrige. Og hvis noen lurer på om ikke den dekkes av reiseforsikringa, så er svaret nei, for man får bare reiseforsikring i tre måneder (med mindre man betaler titusenvis av kroner – jeg sjekket før vi dro!), og ulykken skjedde dagen etter at reiseforsikringen gikk ut..... (Men vi har sykeforsikring og alt sånt, slapp av!)

Og når vi først er i gang med å fortelle om alt vi ikke har fortalt om før....: Mario fikk frastjålet fotoapparatet sitt første dag i Nairobi (eller Nairobbery, som The Rough Guide kaller byen...). Vi satt på restauranten ved siden av hotellet vi bodde på og spiste lunsj, og vips: et øyeblikks uoppmerksomhet, og så var bagen borte, med helt nytt digitalt speilreflekskamera, pass, flybillett osv. Dette var altså fredag, og søndag skulle Mario ha ny fotosession med homoene i Nairobi. Da var det bare å komme seg på den portugisiske ambassaden for å bestille nødpass, ut og kjøpe et enkelt kamera som kunne duge den uka som var igjen av Marios opphold (han lette etter et tilsvarende kamera som det som var blitt stjålet, men fant det ikke), og ringe British Airways så ingen booket om flybilletten. Og så byttet vi hotell, for Mario kjente seg ikke trygg lenger akkurat i den gata der restauranten og Terminal hotell lå, naturlig nok.

Men bortsett fra bussulykke, tyveri og lynnedslag må jeg si at ukene i Kampala og Nairobi var utrolig vellykkede (Kommentar fra Annika: Pollyanna is my middle name....). Tilbakemeldingene vi har fått fra homoaktivistene vi møtte begge steder tyder på at besøket vårt utgjorde en skikkelig vitamininnsprøyting, og bra er det. Men samtidig var det ufattelig godt å komme hjem igjen til kjedelige, fredelige Moshi mandag, det må jeg bare innrømme, der det eneste skumle som skjer, er at noen myrdes i krimboka jeg leser.

De fine bildene av oss er det Mario som har tatt, en kveld han lekte seg med zoomen på kameraet....