Hus og malaria

Og nå er vi altså i Nairobi. Kom pr. den sedvanlige shuttlebussen fra Moshi forrige søndag, med intet mindre enn 14 kolli. Det krevde en stadig telling, særlig ettersom vi måtte bytte buss i Arusha.

Egentlig var planen at Denise skulle hjelpe oss å finne noen til å kjøre oss over grensa. Men han hun var i kontakt med skulle ha 400 000 shilling (ca. 2000 norske) for jobben, og det var langt over våre budsjetter, så da ble det bussen med alle pakkenellikene og nye doser valium på meg i stedet.

Vel framme i Nairobi sentrum fikk vi pakket oss inn i en drosje og dro til bydelen Langata, der vår venn Angus har en leilighet. Han er egentlig nord-irsk, men har jobbet her i Kenya i fire år med hiv- og aids-forebyggende arbeid. Mandag dro han til Toronto for å være med på den store hiv-konferansen som foregår der, og er ikke tilbake igjen før lørdag 20, så vi kan campere i leiligheten så lenge. En veldig hyggelig fyr ved navn Mourice bor her også for øyeblikket. Tror det er sjelden at gjesterommet til Angus står tomt, gitt.

Tirsdag var vi og så på et bittelite hus som vi flytter inn i allerede på onsdag. Slo like godt til på første tilbud, for huset virket helt perfekt. Det ligger i hagen til en noe tvilsom britisk dame oppe i Westlands, ca. 15 minutter med bussen fra sentrum, ti minutters gange fra det store Sarit kjøpesentret. Damen - ved navn Dapne - har bodd i Kenya siden 50-tallet, og er av den litt biske, bestemte sorten, men sikkert grei nok som landlady. Forrige leieboer i det lille gjestehuset hadde visst vært en slubbert, så akkurat nå driver hun med totalrenovering, og det så ut til å bli ordentlig fint. Et bittelite soverom, kjøkken (med ordentlig komfyr!) og stue i ett, og atskilt do og dusj (med varmt vann!). Og fin hage og en katt, og hele herligheten skal koste oss litt i underkant av 2000 norske pr. måned, inkludert vann, strøm, nattevakt og søppeltømming. Det kan jo ikke bli bedre. Damen selv trenger vi forhåpentligvis ikke å henge sammen med på kveldstid. Det var Anthony, en av homsene vi har blitt kjent med her, som hadde funnet huset til oss. Han jobber som eiendomsmegler, beleilig nok.

Samme kveld begynte Annika å hangle, og holdt seg selv og meg våken gjennom natta med å hoste. Torsdag kom hun seg på apoteket og fikk kjøpt ordentlig hostemikstur, og fredag formiddag var hun litt piggere. Og det passet bra, for om kvelden skulle vi ut med noen venner av Angus og Mourice som hadde vært innom leiligheten søndag kveld - Allan og Pouline. Førstnevnte er en kollega av Angus som vi har truffet før - veldig hyggelig gutt. Pouline er 21 år og studerer jus og var også umiddelbart på nett med oss og omvendt - utrolig morsom jente.
Men sånn en times tid før vi skulle ta matatuen inn til sentrum for å møte Pouline, målte Annika feberen og konstaterte at hun hadde 39.3. Full panikk og malaria-alarm i heimen. Vi tekstet Mourice og Pouline og fikk tips om et døgnåpent legesenter ti minutter ned i gata, så da dro vi dit.
Og jo da: det ble konstatert malaria, så da var det bare å hente ut en tredagers hestekur og putte Annika i seng. Hun er skikkelig maroder - medisinene trigger alle symptomene hun ikke allerede måtte ha, og hun sier det er som å være full. Dessverre har hun ikke begynt å hallusinere - jeg hadde gledet meg til litt ordentlig show. Til gjengjeld prater hun konstant i søvne, de gangene hun får sove. (Søvnløshet er ett av symptomene.)
Vi synes jo det hele er en smule skummelt, mens de lokale her bare ler av hvor hysteriske vi er. De synes visst ikke malaria er så mye mer dramatisk enn en influensa.