Diagnose: klaus

Tette menneskemengder er ikke noe for meg, det visste jeg i og for seg fra før og har fått det ytterligere bekreftet hver gang jeg har vært nede i River Road og omegn i rushtida. Folk og biler overalt. Hjelp.

Men jeg har tydeligvis enda verre klaustrofobi enn som så. Etter at jeg hadde sovet utrolig dårlig i flere uker sa Annika ja til at vi skulle prøve å sove uten myggnetting, og nå sover jeg som en stein. Og den kvelden/natta i forrige uke da strømmen var borte, og alarmen på gjerdet rundt eiendommen derfor ikke virket, sov jeg enda bedre, merkelig nok. Det er jo vel og bra at eiendommen er godt sikret - det har vært og er mye innbrudd i Nairobi, om ikke mest her i Westlands - men jeg får altså mer noia av det å være innelåst om natta enn å tenke på innbrudd. Jeg gleder meg til å komme hjem til en leilighet uten gitter foran vinduene og ingen nattevakt i porten. Alle geværene man ser i gatene - alt av politiet og store deler av den private sikkerhetstjenesten (som driver big business her) er bevæpnet - og det synes jeg er mer urovekkende enn beroligende. Heldigvis og bank i bordet har vi ikke opplevd noe skummelt her, og bra er det.

I dag har jeg ekspedert avgårde en kasse flyttelass, og resten ser det ut til at vi får med oss i bagasjen, om vi bare snylter på tilstrekkelig mange andre passasjerer..... Jeg bekymrer meg riktignok en smule for garderoben. Kommer hjem med sekken full av sommerklær, og fra Oslo meldes det om snø. Forhåpentligvis tar det ikke så altfor lang tid før jeg finner kofferten med vinterklærne inne i den fullstappa boden vår.

Jeg reiser altså tidlig fredag morgen og rekker muligens å vinke til Mia - søsteren til Annika - som lander omtrent samtidig. Hun skal dekke World Social Forum som journalist og ellers forhåpentligvis være støttekontakt for Annika når alle de praktiske krisene i løpet av arrangementet begynner å melde seg. WSF er jo rimelig løst organisert, enda det er et kjempearrangement (over 100 000 er ventet til Nairobi), og med øst-afrikanske arrangører må det være lov til å frykte ytterligere ad hoc-jobbing. Men det blir nok bra til slutt, og særlig blir programmet som Annika og de andre homoene her driver og snekrer sammen, knallbra.

I morgen er det siste kveld for oss med filmklubben. Snufs. Men gla'nyheten er at filmklubben nå har fått økonomisk støtte fra den nederlandske donororganisasjonen Hivos, slik at de har råd til både leie av lokaler og innkjøp av filmer for hele 2007.