Relax, she is Kenyan

Det var kommentaren som ble gitt da noen stresset seg opp på mine vegne over at et møte ikke kom i gang til rette tid. Det var en ganske hyggelig kommentar syns jeg, selv om det ikke alltid er helt sant at jeg ikke blir frustrert over alltid å skulle vente…

Den første uka i Nairobi har gått altfor fort. Det er mye å gjøre, og ting tar akkurat så lang tid som jeg visste de skulle gjøre. Det går ikke an å planlegge effektive dager her – plutselig har man ikke telefon- eller internettforbindelse, bussen står eller det er fullstendig stillstand i trafikken så ikke engang en taxi kan løse problemet for deg. Det er lett å bli sur, men jeg prøver altså å være så kenyansk som mulig og ta det som en del av hverdagen, noe en bare må forvente.

Jeg har nå hatt møter med både styringsgruppa i GALCK og to av organisasjonene som inngår i paraply samarbeidet. Jeg har fått rapporter om hva de har gjort det siste året (det er faktisk nokså nøyaktig et år siden jeg var her sist) og vi har lagt planer sammen for community-senteret de skal starte med penger fra Norad. Det er utrolig hyggelig å treffe gamle kjente igjen! Og i går hadde MWA (lesbeorganisasjonen) filmklubb til ære for meg - det vil si de arrangerte en ekstra filmkveld siden jeg var her og hadde lyst til å minnes ”gamle dager”. Det var mange nye fjes – MWA har nå omtrent 30 betalende medlemmer og er den organisasjonen som har mest orden på sysakene og får gjort mest. Og akkurat som før var det to som snek seg inn etter at lysene var slukket, fordi de var kjempenervøse og kom for aller første gang. Den ene forsvant etter to minutter, men den andre jenta våget å bli sittende, og ble med oss og tok en øl etterpå. Det er faktisk ganske sterkt å oppleve. Denne jenta er 24 år, og ingeniør student (eneste jente på kullet, og lærerne synes ikke kvinner har noe på ingeniørstudiet å gjøre). Hun spiller i band og spiller rugby, og det er ikke så mye tvil om at hun er en av oss… Familien hennes fikk vite om at hun er lesbe da hun gikk siste klasse på videregående: Hun ble utvist fra skolen fordi det ble oppdaget og skolen rapporterte selvsagt til familien. Men familien later som om de ikke vet det, og forventer at hun skal være ”normal” – hennes største frykt da hun skulle komme på MWA møte var at familien skulle få vite noe. Det er klart organisasjoner som GALCK og MWA trengs!

Nå er jeg på vei til Angus for å inspirere hans nye hjem: Han har leid seg et lite hus i Karen, og jeg er veldig spent. Karen er en av de rike forstedene, og det er utrolig grønt og fint der, nesten som å komme til landet. Skjønner ikke helt at Angus tror han passer inn - det tar nesten en time med bussen til byen blant annet, men han har visst fått en ide om at han skal leve et roligere liv og plante grønnsaker...

Jeg gleder meg i hvert fall til en ettermiddag på landet, skal bli godt å slappe litt av etter en hektisk uke. Til slutt må jeg bare beklage mangelen på illustrasjoner. Jeg husker aldri på å ta bilder. Har gått rundt med kamera i veska hele uka, for å ta bilder av alle folka, men kommer alltid tilbake uten et eneste ett. Skal prøve å skjerpe meg, men kan ikke love noe...