Egen pc på internettcafeen

Har funnet en internettcafe like ved hotellet hvor vi kan ta med våre egne laptoper og plugge oss til internett. Det gjør alt så mye lettere, ikke bare fordi man da får norske bokstaver, men også fordi man slipper å kopiere alt til og fra internett via USB-pennen. Og så går det betydelig kjappere.

Nå har vi så smått begynt å forsøke å finne ut hvordan man skaffer seg leilighet her i byen. Vi vil helst ikke havne ute i forstedene, der alle de andre hvite bor, men vil bo så midt i byen som bare mulig. Prøver å finne fram til utleiere og eiendomsfirmaer og denslags, og tar kontakt med alt vi måtte ha (som naturlig nok ikke er altfor mange) kontakter i byen. Foreløpig har vi betalt for oss til og med lørdag på hotellet, men det kan nok fort bli enda flere netter her, for de billige og bra leilighetene står vel ikke akkurat i kø og venter på oss.

Vi har allerede begynt å glede oss til alt rælet vi skal gå på markedet og kjøpe når vi bare har funnet oss et sted å bo. Diskusjonene oss i mellom er allerede helt nede på fluesmekkernivå. Jeg har sett meg ut en blikkoffert til å ha alle papirene mine i, mens Annika har begynt å fundere på å snekre noen kopier av gavlene som er festet i sengene våre på hotellet, til å feste myggnettingen i. Og så skal det bli gøy å kunne gå og handle av alle konene som sitter på fortauskanten og selger frukt og grønt.

Tirsdag etter lunsj vandret vi opp i noen nye gater og fant fram til Salzburger cafe, som må være restauranten østerrikerne etablerte og deretter glemte en gang på 70-tallet. Helt sprøtt interiør, "with lots of memorabilia from the local Volkswagen Members Club", som The Rough Guide skriver. Serveringsdamene svinset rundt i leopardmønstrete forklær og hatter og kaffen smakte jord, men "vår" serveringsdame lærte oss i alle fall hvordan vi skal si "kaffe med melk, takk" på swahili, så det var da verdt turen. Sikkert et kult sted å henge en lørdagskveld og drikke øl med andre raringer, men det får bli når vi har fått noen venner i byen. Skal ta med kamera da.

I samme gate ligger hospitalet der man kan ta blodprøver for å sjekke ut malaria, så vi stakk hodet inn og sa hei og håper vi aldri behøver å gå dit igjen. Men det er i alle fall kjekt å vite hvor man skal gå (eller fortrinnsvis ta taxi) om man skulle få feber.

Svømte nye tusen metre hos YMCA før middag både tirsdag og i går. Denne gangen hadde vi vett til å vente med å gå dit til sola var på vei ned og bassenget lå i skygge. Skikkelig oppfriskende og deilig - godt å kjenne seg noenlunde avkjølt i alle fall en gang i løpet av døgnet.

Kveldene tilbringes på hotellrommet. Tirsdag kveld reparerte Annika alle hullene i myggnettingen over senga hennes, mens jeg hadde høytlesning fra helsekapitlene i reiseguidene med detaljert informasjon om alle sykdommer man kan pådra seg i Tanzania. Det hele kan oppsummeres med at man ikke skal klappe gale hunder, at man skal gå med sokker i sandalene kveldstid for at ikke vampyrflaggermusene skal ta et jafs, at frykten for slanger er temmelig overdrevet (dauer man er det som regel av sjokket og skrekken, og ikke av å ha blitt bitt), at magesjau er kjedelig, men sjelden farlig, og at man kjenner igjen malariamyggen "by their rather eager, head-down position". Man skal med andre ord se opp for kamikazemygg og flaggermus i stedet for ned etter slanger.

I går kveld spiste vi middag på en dyr (etter forholdene) restaurant på toppen av hotellet hvor internettkafeen ligger. Den hadde en fantastisk utsikt over byen, og vi kunne se toppen av Kilimanjaro hver gang den tittet fram bak skyene.

Bildet viser Annika som snurper sammen hull i myggnettingen.