Nytt Kiwakkuki-møte og ny kjole

Noen synes visst bloggen vår skulle blitt oppdatert enda oftere, men altså: vi har så mye å gjøre, atte, tro det eller ei! Og så må det jo sies at de gangene det er strøm eller jeg har oppladet batteri i PC'n, prioriteres lønna arbeid. :-)

Jeg lurer forresten på hva jeg tenkte da jeg IKKE kjøpte nytt batteri til PC'n før vi dro hit. Det jeg har nå, varer i halvannen time, noe som av og til er nok til å få skrevet ut et informantintervju hvis jeg er heldig, men som regel ikke.

Og strømmen kommer og går, og er dere lei av å høre om det, så kan jeg opplyse om at vi er enda mer lei av å ikke skjønne systemet for når e-verket kutter elektrisiteten (for det må da være et system i dette her?) . Vi trodde det skulle være søndager og torsdager, men i går var det tirsdag, og da var den vekk fram til 20.30. Og noen ganger har nærbutikken vår, Mr.Price, strøm og ikke vi, og andre ganger har vi strøm, mens alle sentrumsbutikkene er uten. Merkelig.

Det verste er at dagen blir så forferdelig kort når vi ikke kan tenne lyset om kvelden. Kl 19 er det bekmørkt ute (og dermed også inne), og da sitter vi der. Annika mener vi kommer til å utvikle et rikt, indre liv av å sitte og stirre så mye ut i mørket, mens jeg må si jeg kjenner hvordan bryteren slås av også inni skallen og frykter at jeg kommer hjem igjen til Norge dummere enn da jeg kom hit. Og jeg som liksom skulle få lest så mange bøker dette året, uten tv eller noe annet som lokker. Jeg har jo selvfølgelig den utmerkede bittelille leselampen jeg fikk av Petter og Julie, og Annika har den lille lommelykten vi fikk av Aina og Berte i avskjedspresang, men man begynner jo å dra på årene og blir lett litt gåen i øynene av å lese med så lite lys, så da blir det i stedet til at man går og legger seg.

Men det finnes et lys i tunnelen: Vi har nemlig på følelsen av at regntida har begynt, og det skulle vel bety at vannmagasinene fylles opp igjen snart. Riktignok er det om mulig enda varmere og klammere det meste av tida sammenlignet med hvordan det var for noen uker siden, men vi har altså hatt to gedigne regnskyll siden lørdag, og det er jo lovende. Og det lyner og tordner noe helt vilt innimellom, og vi kan faktisk se at det har kommet mer snø på toppen av Kilimanjaro bare i løpet av den siste uka.

Hva har vi ellers gjort siden sist? Jo, mandag var vi på nytt møte i Kiwakkuki, og jammen måtte vi ikke nok en gang opp og presentere oss. Denne gangen var det bare representanter fra noen av distriktene som var på møtet, men det var nok av folk, som dere ser på bildet. En av de unge som jobber på kontoret hos Kiwakkuki - en i utgangspunktet temmelig beskjeden jente ved navn Restituta - ble satt til å oversette for oss, og hun viste seg å være et sant tolketalent. (Hun sitter til venstre for Annika på bildet.) Hun klarte å sammenfatte det som ble sagt i noen kjappe setninger på alldeles utmerket engelsk som hun skrev ned for oss, og vi fikk virkelig mye ut av møtet denne gangen, selv om det fortsatt er mye vi lurer på. Distribusjon av mat til de aidsrammede, sultende familiene i regionen var visst det punktet som det var mest diskusjon om, og det er vel ikke så rart. Det må jo være helt forferdelig for alle de frivillige som skal ut i felten og prioritere hvem som skal få de knappe rasjonene som er til rådighet.

Vi fikk sikret oss Restitutas epostadresse og skal høre om hun ikke har tid til å ta en kaffe med oss en dag, som en del av prosjektet vårt SOV (Skaffe Oss Venner). Og så må vi finne ut om det skjer noe her 8.mars.

I går fikk jeg i hui og hast sendt avgårde søknad om reisestipend fra Norsk Journalistlags Vederlagsfond, som jeg oppdaget hadde søknadsfrist 1.mars. Har søkt om penger til å kunne dra til Nairobi og Kisumu i Kenya og Kampala i Uganda.

Ellers har jeg fått sydd meg en kjole hos en av sydamene som sitter ute på fortauet i Mawenzi Road (hovedgata her), og den ble bare kjempefin! Var og kjøpte stoffet i en av de indiske butikkene lørdag ettermiddag - et batikkmønstret med noen sebraer på - og spurte da om de kunne anbefale noen av sydamene. Vet ikke om de hadde en stående avtale med henne de gikk og hentet, men hun tok i alle fall noen mål og tegnet litt, og mandag var altså kjolen klar, med legg og vliselin og et veldig fint snitt, og hele herligheten kostet drøye hundrelappen, inkludert materiale. Så nå har Annika bestilt en skjorte hos henne, og jeg har allerede begynt å se meg om etter andre stoffer jeg skal få sydd meg bluser og flere kjoler av. Bilder kommer!

Måtte også gå til innkjøp av nye sandaler, ettersom de jeg kjøpte på markedet første dagen i Arusha stinket verre enn en død kamel, etter trofast tjeneste i 35 graders varme i seks uker. Det sitter sandalselgere overalt på fortauene, men der er det nok ofte snakk om lett brukte sandaler, og det kjente jeg at jeg ikke var helt klar for. Så vi fant en liten hull-i-veggen-butikk der de hadde et godt utvalg i brune sandaler, men ikke svarte som jeg ville ha, enda eieren av butikken løp avgårde og sjekket også alle andre sandalbutikker for svarte i min størrelse. Dermed endte jeg i stedet opp med et par lysegrå, som de påstod var Timberland, men som jeg nok tror var en kopi. Men hva gjør det, når de er billige og gode å gå med? De gamle sandalene hadde jeg først tenkt å hive i hullet der vi brenner søppel her hjemme, men så foreslo Annika at jeg i stedet skulle sette dem i veikanten etter mørkets frambrudd, for det er nok dessverre noen som vil bli glade for dem, om de stinker aldri så mye. Fikk ikke gjort det i går, for da var porten ut låst allerede i 20-tida, og jeg hadde ikke lyst til å mase på alt-mulig-gutten Henry om å låse opp, ettersom alle andre maser på ham hele dagen. Håper bare at ikke noen av hundene som stryker rundt her i området synes sandalene lukter så godt at de tar dem med hjem for å ha dem som kosedyr, når jeg omsider får satt dem ut.