Back in Nairobi

Det har vært noe krøll på Blogger de siste dagene, så alle mine oppdateringer har forsvunnet. Men nå gjør jeg et nytt forsøk. Nå er vi nemlig i Nairobi, og herfra er det litt av hvert å rapportere om.

I går kveld var vi på Kenyas første Poetry Slam Competition, med den kenyansk-indiske, lesbiske poeten Shailja Patel som veldig flink konferansier. Hun flyttet til California da hun var i begynnelsen av tjueårene og har siden markert seg en radikal og politisk engasjert poet. Forrige uke holdt hun en enkvinnesforestilling her i Nairobi med tittelen Migritude, som vi dessverre ikke fikk med oss, men som hun serverte utdrag fra i går, og som virket veldig, veldig spennende.
Men først og fremst var gårsdagens evenement altså en konkurranse for byens stuntpoeter, og det var utrolig mange flinke folk på scenen, høy stemning i salen og bred mediedekning. Det hele foregikk på Club Soundd som vi tror er ett av de kule stedene i byen, i regi av kulturorganisasjonen Kwani som jeg må få laget en sak om neste gang jeg er i Nairobi, den saken er klar.

Vi kom et par timer før det startet, for Club Soundd er også en restaurant hvor de serverer østafrikansk mat på østafrikansk vis. Det betyr blant annet at man spiser med hendene, og kelneren holdt på å le seg ihjel da han skjønte at vi måtte forklares hvordan man gjør det. Vi bestilte fisk og fikk servert hver vår forpart av en diger fisk i en rar tomatsaus, og med ris (Siri) eller ugali (Annika) til. Jeg må innrømme at jeg spiste risen med skje, mens jeg plukket i fisken med hendene og dyppet bitene i sausen etter beste evne. Annika likte det kjempegodt, mens jeg syntes det var som å spise en halv kilo makrell i tomat, noe jeg fikk en overdose av på speiderleiren i Sandefjord i 1982, så jeg orket ikke så mye. Men det var da kult å ha prøvd det. Etterpå gikk tida med til bare å drikke billig og god rødvin, glo på folk og nyte det å være på byen første gang etter at vi kom hit til Afrika. Jeg fikk huket tak i et av Kwani-menneskene da vi skulle gå og fikk visittkortet hennes, så da har jeg en å lage en intervjuavtale med neste gang vi er her. Skulle også gjerne ha intervjuet Shailja Patel, men hun svarte ikke på mailen fra meg i forkant av turen hit, og i går var hun for busy til at jeg fikk meg til å gå bort til henne. Får heller ta det på telefon en gang.

I dag formiddag skal vi møte to damer og to menn fra Kenyas homoorganisasjon, som Skeiv solidaritet muligens skal samarbeide med i forbindelse med årets Skeive dager. Referat kommer senere.

Vi kom altså hit mandag, etter å ha stått opp hjemme i Moshi før hanen på naboeiendommen våknet (en hane jeg for øvrig kommer til å vri halsen om på en gretten morgen), dvs. kvart på fem. Zzzz. Det var ennå mørkt da vi gikk til bussen, men vi møtte en masse joggere, så det er tydeligvis på den tiden av døgnet man må bedrive den slags, før det blir for varmt. Bussen denne gangen var enda bedre enn den vi tok da vi kom til Arusha og Moshi, så Impala Shuttle Bus er nå vårt favorittselskap. Det gikk helt greit på grensa - vi kom inn igjen i Kenya på det samme visumet som vi hadde kjøpt da vi landet på flyplassen i Nairobi, og damen i luka på den tanzanianske grensa sa at så lenge vi ikke drar utenfor Kenya/Uganda/Tanzania, skal vi heller ikke behøve å betale noe når vi skal inn igjen i Tanzania. Godt å vite - et nytt visum hadde kostet oss nesten en måneds husleie ganger to.

Vi bor på Nairobi Backpackers, et veldig hyggelig og greit sted, selv om vi jo begge lider av hippie-angst og derfor får litt noia av noen av de som camperer her. Men de får sikkert noia av oss straitingene.... Vandrehjemmet ligger i gata ovenfor Lenana road, der vi bodde da jeg var liten. Annika og jeg ruslet en tur der mandag ettermiddag for å se om jeg kunne finne huset vi bodde i og ellers kjenne meg igjen, men det var helt blankt i hodet mitt, dessverre. Det samme var tilfellet da vi vandret rundt i Nairobi sentrum i går - jeg kjenner meg ikke igjen et sekund.

Vi hadde med oss en lang liste over ting som skulle ordnes når vi først var her og fikk gjort unna det meste i går - linsevann, svømmebriller, tampax og bøker. Det var ganske deilig å være i en storby igjen - ikke et vondt ord om Moshi, men vareutvalget der er noe begrenset, særlig når det gjelder lesestoff. Men nå har vi hamstret både fag- og skjønnlitteratur, og skal dessuten i en siste bokhandel i dag, så nå bør vi være sikret en stund.

Finner vi en konsert eller noe annet morsomt i kveld, må vi prøve å få kommet oss avgårde. Ellers blir det en tidlig aften. Tar bussen tilbake igjen til Tanzania i morgen tidlig. Kan jo ikke være for lenge borte fra vårt nyervervede hjem!