Strøm- og vannkrise i Tanzania

- Bor dere i Moshi? Er ikke det et sånt sted der strømmen og vannet stadig forsvinner, spurte J*** og N*** som vi var på kafe med i Nairobi forrige onsdag. (Mer om dem senere.) Joa, det måtte vi jo innrømme var tilfelle, uten at det hadde plaget oss nevneverdig så langt i vår moshieske tilværelse.

Men da vi kom hjem (legg merke til at Moshi nå er blitt ”hjem”) torsdag ettermiddag, etter en VARM sekstimers busstur fra Kenya, og byen nok en gang var strømløs, og hvor vannet også forsvant en time etter at vi hadde kommet hjem, og ingen av delene kom tilbake igjen i løpet av kvelden, og vi måtte gå svette, nedstøvede og overopphetede til sengs, i stummende mørke, uten en gang å kunne sette i gang vifta (som jo selvfølgelig er elektrisk), ja, DA begynte jeg å tvile på hele Afrikaprosjektet vårt.

Morgenen etter var heldigvis både strøm og vann tilbake igjen. Men til gjengjeld brukte vi en time på en internettkafe som hadde treigere linjer enn telegrafen, og så oppdaget jeg at Norton Internet Security ikke virket lenger på maskinen min, ettersom det abonnementet forsvant idet vi sa opp vårt norske Online-abonnement, og sist, men ikke minst klarte jeg ikke å laste ned en pdf med en bok som jeg skal anmelde for Ny tid, og da var jeg igjen så frustrert at jeg holdt på å gå i frø. Og ute var det varmt som f…., og inne på den andre internettkafeen vi prøvde (i et forsøk på å få utrettet noe av det vi ikke hadde fått gjort på den første internettkafeen) var det mygg som beit.

Men så gjorde vi det vi alltid bør gjøre på dager som dette: Vi gikk og kjølte oss ned i svømmebassenget på YMCA. Og plutselig var tilværelsen igjen tilbake på sporet, og det var godt å kunne rusle hjem til det lille huset vårt med bæreposer fulle av sørafrikansk rødvin (”passer godt til strutsesteik”, som det står på etiketten) og frukt og andre godsaker.

Helgen har først og fremst gått med til diverse puslerier. Lørdag tilbrakte jeg 2 ½ time på internettkafe (den med mygg og raske linjer) og fikk fikset både pdf-fil og Norton, så da virket det igjen mulig å jobbe som journalist i Afrika. Og mesterfikseren Annika fikk demontert vifta og plukket ut fjæra til timeren, som hadde kjørt seg fast i ti minutters-sporet, noe som medførte at vifta slo seg av etter ti minutter. (Ganske irriterende når man endelig har fått myggnettingen godt på plass og har lagt hodet på puta, og så må man opp og skru på timeren igjen.) Nå går den hele natta og vel så det. Ellers har hun hengt opp en king size myggnetting som vi kjøpte i Nairobi, som gjør at a) vi kan ha sengene inntil hverandre midt i soverommet, og b) myggnettingen henger helt ned til gulvet, så man ikke behøver å feste den hver gang man går og legger seg, og sist, men ikke minst c) man ligger ikke lenger og gnir tåneglene mot myggnettingen – en utrolig enerverende greie, kan jeg fortelle.

I går morges forsvant så strømmen igjen før vi hadde fått laget oss kaffe, og alle som kjenner Annika vet jo hvordan hun er når hun ikke får en injeksjon koffein om morgenen. Men så banket Denise (hun vi leier av) på døra og kunne fortelle at det er innført restriksjoner på strøm i hele landet på grunn av tørken. Det kommer med andre ord ikke til å være elektrisitet her søndager og torsdager framover. Dessuten må vi regne med at vannet fortsatt vil forsvinne nå og da. Lite vann og dårlig trykk i vannrørene var dessuten grunnen til at dusjen vår ikke virket lenger. Med andre ord: her er det bare å innstille seg på hytteturtilværelse framover.

Denise var imidlertid ganske desperat etter selv å få seg en kopp te, så hun kjørte avgårde og handlet inn to keracine-apparater, et slags stormkjøkken, og ga Annika og meg det ene, så dermed kunne vi kokkelere over åpen ild. Det gjorde ting mye lettere. Og når man bare er forberedt på at strømmen er og blir borte, er det lettere å legge opp dagen etter forholdene. Men det betyr med andre ord at vi ikke er på mail søndager og torsdager framover.

Og når vi nå først snakker om vann: I går regnet det for første gang siden vi kom hit. Vi ble så lykkelige over det at vi satte oss ut på den lille terrassen vår (som er overbygget) og bare pustet inn den kjølige lufta. Etterpå ruslet vi en tur i nabolaget og oppdaget flere koselige veier, med grønne hager og fine hus. Moshi er sikkert større enn vi tror. Annika har planer om å kjøpe seg en sykkel når vi bare har fått oppholdstillatelse (et langt lerret å bleke...) slik at hun kan dra ut på oppdagelsesferder.

Tilbake til Nairobi: Annika hadde altså fått kontakt med en lesbisk journalist ved navn N***, som fikk med seg tre homofile venner (J***, A*** og C***) og møtte oss på kafe. Vi fant tonen umiddelbart, og N*** og J*** lovte at neste gang vi er i Nairobi, skal de ta oss med på en klubb oppe i Westlands der det vanker en del lesber.

I det hele tatt hadde vi tre veldig fine dager i Nairobi. For det første var det merkbart kjøligere der, spesielt om natta, og nesten ikke mygg. For det andre var det deilig å kunne forsvinne i mengden i storbyen. Ingen som brydde seg om oss, bortsett fra et og annet halvhjertet forsøk på å selge oss noen safariturer. Alle snakket engelsk, noe de absolutt ikke gjør her i Moshi. Men samtidig var det hele litt kjedelig også - det føltes som om vi kunne vært i hvilken storby som helst i verden. Her i Moshi er alt så mye mer afrikansk. Alle damene - også de unge og fjonge - går i skreddersydde kjoler i østafrikanske mønstre, mens i Nairobi gikk absolutt alle i vestlige klær. Her lever folk i mye større grad ute på gata - veldig mye av handelen foregår på fortauene eller på markedet, og det sitter sydamer, skomakere, sykkelreparatører og fruktselgere overalt. Og så tvinges vi til å lære oss swahili her, og det har vi jo veldig godt av (selv om vi fortsatt befinner oss på et utrolig elementært nivå).

Ellers har vi nå fått oss en postboks på Moshi Post Office, så er det noen som har lyst til å sende oss en hilsen pr. snailmail, er adressen: Siri Lindstad and Annika Rodriguez, P.O.box 6551, Moshi, Tanzania. Enkelt og greit.