Regn!

Nå har regntida definitivt begynt, og det er bare herrrlig, selv om det betyr masse mer mygg og at klesvasken aldri tørker. I går hadde vi et regnskyll jeg aldri har opplevd maken til, og jeg kan sverge på at jeg så alle dyrene i nabolaget stille opp to og to, klare til å gå ombord i arken. Bootsene må nok hentes fram nå, for den røde jorda er forvandlet til en eneste leirepøl, og verre skal det vel bli. Men det er en velsignelse om vannmagasinene nå fylles opp igjen, og bøndene danser vel av glede. Leste et sted at det ikke har vært en "normal" regntid i Øst-Afrika siden 1997/98, så det er ikke rart det er tørt.

Og tørken er jo skyld i sulten som brer seg i store deler av Øst-Afrika nå, der dyr og mennesker slåss om det lille som er av vann og mat, spesielt i krigsherjede områder i Sudan og Somalia. Det er helt forferdelig å lese om hvordan folk må gå 70 km i 40 graders varme for å få rasjonen på 20 liter vann til en familie, som skal vare i 3 dager. Det er i gjennomsnitt tre glass vann pr person pr dag, forteller hjelpeorganisasjonen Oxfam, noe som jo er skremmende lite når vannet skal brukes til drikke, matlaging og vasking.

Men som sagt: dyrene har det også fælt, og vi kunne ikke annet enn å le når vi leste om bander med bavianer som har begynt å rane varebiler med frukt. De stiller seg opp i veikanten, "positioning themselves at strategic road intersections or on bridges to raid lorries with loads of fruits destined for markets in Mogadishu", skriver The EastAfrican. Det neste blir vel at bavianene overtar hele svartebørsen for mat i Somalia.

Ellers innså vi omsider at vi måtte komme oss på Moshi Immigration Office, noe vi har utsatt i det lengste. Vi har mailet og mailet den tanzanianske ambassaden i Stockholm for å få råd om hvordan vi skulle få søkt om oppholds- og arbeidstillatelse her i Tanzania, uten å få svar. Og fra den norske ambassaden i Dar Es Salaam har vi bare fått noen ulne svar. Jeg søkte om tillatelse til å jobbe som journalist samtidig som vi søkte om visum hit, men har aldri fått noe svar på hva som skjedde med den søknaden.

Derfor hadde vi satt sist onsdag som frist for oss selv: Hadde vi ikke hørt noe fra den tanzanianske ambassaden innen da, var det ingen vei utenom Moshi Immigration Office. Fy og fy som jeg gruet meg - så for meg tredje grads avhør hver for oss og at noen hadde tystet og fortalt at vi er lesber. (I 2004 ble den tanzanianske grunnloven endret, slik at strafferammen for lesbiske forhold nå er satt til livstid, det samme som for homofile menn. Hyggelig.)

Men mannen i skranken var snill og hyggelig som en bibliotekar, og etter å ha konferert litt med en annen fyr, kunne han fortelle oss at vi må kunne vise til en grunn til å være i Tanzania utover de tre månedene, så a) Annika - som ikke har planer om å søke om arbeidstillatelse - må finne en organisasjon som vil godkjenne henne som "frivillig" mens b) jeg må dra til Dar Es Salaam og oppsøkte Ministry of Science and Higher Education for å få søkt om arbeidstillatelse som journalist. Og når det er i orden, skal det bare være å søke om oppholdstillatelse.

Annika skal ta kontakt med Kiwakkuki og høre om de vil ha henne som frivillig - hun har jo allerede fortalt dem at hun gjerne vil gjøre noe for dem, så det burde vel gå i orden. Hvis ikke, traff jeg en veldig hyggelig svensk dame her om dagen som jobber med voksenopplæring her i Moshi, og som kanskje har bruk for Annika på noe vis eller i alle fall kan hjelpe oss. Og er jeg heldig, ligger allerede søknaden min om arbeidstillatelse i ministeriet og bare venter på at jeg skal vise mitt blide åsyn. Hvis ikke, må de da se verdien av å gi meg journalistløyve når de hører at jeg skriver for Kilden, som er midt i ministeriets kålhage.

Med andre ord: Vi må til Dar, og drar allerede mandag. Gleder oss til det - bare bussturen ned (ca. 8 timer) blir en opplevelse.