Kampala

Seint, seint i natt kom vi omsider fram til Kampala, etter å ha vært på reisefot i nærmere 40 timer. Har aldri vært med på verre busstur noen gang.

Bussen var kjempeforsinket allerede fra Moshi tirsdag ettermiddag, så vi var på grensa til Kenya i 21-tiden om kvelden og framme i Nairobi ved midnatt. Der var det en kjapp stans hvor vi fikk gått på do og hivd i oss litt mat før det var av gårde igjen.

I halvfemtida havarerte så bussen på et gudsforlatt sted mellom Nairobi og Eldoret, i et veikryss med en ørliten landsby bestående av plankeskur og nitrist fattigdom. Så der stod vi og ventet på at det skulle bli lyst, og på at busselskapet skulle få sendt en ny buss. Etter soloppgang åpnet landsbyens lille planke-kafe hvor vi fikk kjøpt varm te med melk og nystekte chapatier. Det satte mot i to trøtte og forfrosne sjeler (det var et sjokk å kjenne kulde igjen, etter tre varme måneder i Moshi).

Den nye bussen lot selvfølgelig vente på seg, så først i 15-tida var vi avgårde igjen. Annika hadde heldigvis ringt hotellet vi hadde bestilt rom på i Kampala og fått gitt beskjed til Mario som vi visste at ventet på oss, om at vi kom til å bli forsinket. Etter at det igjen var blitt mørkt, var vi så framme på grensa til Uganda. Det gikk forbausende greit å få kjøpt visum - ikke så mye fuzz der som det er på grensa mellom Kenya og Tanzania. Og bra var det, for akkurat da var vi så trøtte etter å ikke ha sovet på halvannet døgn at vi ikke hadde taklet noe tull.

Så var det avgårde igjen, for så å bli stoppet av noe slags politi som skulle sjekke bagasjen vår, og det tok jo nærmere en time. Endelig kjørte bussen igjen og alt gikk fint en halvtimes tid, før det ene dekket plutselig eksploderte. Ny time å vente mens bussjåføren og hjelperen skulle fikse hjulet. Det gjorde de visst på et vis - i alle fall kjørte bussen igjen, mens det skranglet og humpet og bråkte verre, og da begynte jeg å bli virkelig redd. Riktignok hadde sjåføren satt ned tempoet en smule, men ute var det bekmørkt, og vi følte oss ikke spesielt trygge på den bussen. Bedre ble det ikke av at en fyr vi hadde ganske dårlige vibber til fra før ringte politet (!) og sa at vi satt på en buss som ikke burde kjøre og at vi ble tvunget til å være med til Kampala. Det var jo å ta i en smule - riktignok satt vel alle og ønsket seg en annen buss, men mest av alt ville vi jo alle bare komme oss til Kampala. Vel, politiet tok oppringingen alvorlig, så litt sør for Jinja kom det på en dresskledd mann fulgt av fire uniformerte menn med gevær som skulle være med et stykke for å sjekke tilstanden. Hva geværene var godt for, kan man jo spørre seg om. Skulle de ha skutt hjulet? Eller sjåføren?

Da vi så omsider rullet inn i Kampala i fire-tiden var jeg så glad at jeg bare hadde lyst til å grine. Kom oss opp til Namirembe Guest House og fikk et veldig stort og greit rom, med varmt vann i dusjen, myggnetting og gode madrasser. O lykke. Men en ting er sikkert: Aldri mer buss nattestid her i regionen.

Sov til elleve i dag morges, før vi gikk og banket på rommet til Mario. Utrolig hyggelig å se ham igjen.

Mario er altså en av Annikas kompanjonger fra Skeiv solidaritet/Skeiv verden. Han er fotograf og har fått støtte fra Landsforeningen for norske ungdomsorganisasjoner og Norad til å lage en fotoutstilling om homofile og lesbiske ungdom i Øst-Afrika, i forbindelse med årets Skeiv solidaritets-aksjon. Derfor skal vi være sammen med ham her i Kampala i 8-9 dager, og så dra til Nairobi hvor han også skal ta bilder. Annika er med som representant for Skeiv solidaritet, og jeg skal benytte anledningen til å gjøre intervjuer med noen av de han tar bilder av. Både Kvinner sammen og Blikk vil ha stoff om situasjonen for homofile og lesbiske i Øst-Afrika, så det blir minst to reportasjer. Dessuten skal jeg prøve å få gjort noen saker for Kilden og evt. andre medier mens jeg er her.

Førsteinntrykket av Kampala er veldig bra. Hotellet vi bor på ligger oppå en ås, med fantastisk utsikt over byen. Mario og Annika har dratt for å treffe noen av homoaktivistene her, mens jeg skal få gjort noen ærender.