Mimi ni msanii wa nguo

Annika skriver:

En ny blogger entrer Hakuna Matata: Jeg har innsett at dette er eneste måte å nå dere alle sammen på: Å holde tritt med brevskriving er nemlig ikke lett!

Idag er lørdag, og jeg har husmor-dag – det vil si at jeg vasker huset. Men som kjent er vasking en lite inspirerende aktivitet, og man trenger mange pauser. Dagens pauseinnslag er altså blogging!

Siri og jeg har denne uka hatt vår første swahili-time hos Susan. Det var gøy! Vi lærte blant annet klokka på swahili: Dagen begynner klokka 7 som heter time 1 – klokka tolv blir altså time 6, osv. Egentlig veldig logisk men en stakkar må tenke ganske lenge før hun skjønner hva klokka er... For å skille mellom de første tolv og de andre tolv timene har man i tillegg spesifiseringer som ”ved daggry”, (alfajiri, betyr egentlig den første av muslimenes fem bønner), tidlig om ettermiddagen (alasiri, det husker vi i hvert fall) osv. Så for å briefe litt kan jeg fortelle dere at klokka kvart over fem om ettermiddagen heter saa kumi na moja na robo jioni (tror jeg i hvert fall...) Var det noen som sa swahili var lett å lære? (Overskriften på dagens tekst betyr Jeg er tekstilkunstner)

Vi forbereder nå en tur til Kampala og Nairobi i slutten av måneden. Oppholdstillatelse blir det ikke noe av i denne omgang, har vi innsett, så vi må ut av landet for å få nytt turistvisum. Det skal vi da kombinere med å besøke homobevegelsen i både Uganda og Kenya. Jeg skal diskutere samarbeid med Skeiv solidaritet og Siri skal skrive om dem. Dessuten skal vi møte Mario i Kampala – Mario (som er fotograf) har fått stipend fra NORAD for å lage en fotodokumentar om homoliv i Øst-Afrika. Det blir kjempespennende – vi gleder oss veldig!

Vi gleder oss også veldig til å treffe andre som oss igjen. Her i Moshi kjenner vi ingen andre lesber ennå, og vi føler oss i blant litt ensomme.HHHHer

Det høres kanskje rart ut – som om vi må være sammen med andre homoer hele tida. Grunnen er nok at det kun er overfor andre homoer vi kan være oss selv, være et par, være ærlige. Det å gå inn i skapet igjen er faktisk ikke noen spesielt god opplevelse. Man føler seg uærlig, ikke helt i kontakt med seg selv. Og så savner vi enkle ting som å kunne gi hverandre kjærtegn, holde i hånden osv. Her må alt skje bak nedrullede gardiner, og det er ganske spesielt for noen som er vant til å leve helt åpent (nesten litt snuskete...). Vi håper jo at vi etterhvert kan snakke med andre folk vi blir kjent med her også. Vi skal bare skjønne litt mer av samfunnet først så vi unngår de verste blunderne.

Annika