Rapport fra Dar

Det har tikket inn bekymringsmeldinger på sms fra Norge, ettersom jeg har vært taus både på mailen og bloggen i over en uke. Men ingen fare – alt vel! I alle fall nå. Jeg hadde ikke før kommet meg hjem fra Dar før jeg ble syk, og da jeg så begynte å kvikne til og var klar til å sette meg foran PC’n igjen, funket ikke den. Mer om alt det senere – må vel først fortelle litt fra Dar:

Var altså på veldig hyggelig middag hos Kristin Sverdrup forrige mandag kveld, på Msasani peninsula. To andre fra ambassaden - Tore og Britt Hilde - var også der. De hadde begge jobbet lenge i Norad-/UD-sammenheng og husket far da jeg sa hva jeg het til etternavn.
Tirsdag morgen våknet jeg og var temmelig maroder, dels på grunn av malariapillene, dels på grunn av litt for mye rødvin kvelden før i varmen, så den dagen tok vi det ganske med ro. Lå lenge og druntet på hotellet - det var bare utrolig deilig å ha et rom med både vifte og air condition, så slapp vi å ha myggnetting. Etter hvert luntet vi ut i byen og hadde med oss badetøy ettersom vi hadde tenkt å hive oss ut i bassenget på Royal Palm hotell (kjøpt opp av iskremfabrikken Mövenpick, tro det eller ei). Men det kostet skjorta å få lov til å dyppe sitt svette legeme i et ikke altfor stort basseng, så da ble det i stedet til at vi satte oss i kafeen og spiste dyr Mövenpick-is (mmm...) og drakk kaffe.

Om kvelden traff Annika Ally fra CPSS, en av de to tanzanianske homoorganisasjonene. CPSS retter seg mot menn, mens TALESA -som vi traff da vi var i Dar i mars - retter seg mot kvinner. Ingen fra TALESA hadde tid til å møte oss denne gangen. Eller rettere sagt: Sophia, som er "chair person" hadde ikke tid, og dermed var det ingen andre som heller "kunne". Snakk om toppstyrt organisasjon. (De påstår at de har flere hundre medlemmer, noe jeg tviler sterkt på, men de er i alle fall flere enn ti, for vi møtte jo en hel gjeng av dem både da vi besøkte kontoret deres i mars og på homokonferansen her i Nairobi i juni.)

Onsdag fant vi oss en daladala som tok oss rundt på Msasani peninsula, til kjøpesentret The Slipway. Planen var at Annika skulle finne seg en kafe med utsikt mot havet og sitte der med en bok noen timer, mens jeg shoppet. Men så skjedde det som alltid skjer når vi er ute på shopping sammen: det er Annika som ender opp med alle handleposene, mens jeg ikke finner en ting, enda det er jeg som liker å bruke penger. I bokhandelen fant hun f.eks. boka African Textiles, som hun også stod og siklet på da vi var på Zanzibar og som hun siden ikke har sett noen andre steder. Nå bare måtte hun ha den, om den var aldri så dyr, i tillegg til en roman og en annen kunst-bok, mens jeg ikke fant noe av interesse.... Og etterpå fant hun noen utrolig morsomme perle-sandaler, enda det var JEG som jeg skulle kjøpe sånne sandaler (har bare to par...). Men jeg fant ingen jeg falt tilstrekkelig for. Argh.

I det hele tatt var jeg ganske skuffet over The Slipway. Det minnet om Village Market her i Nairobi - et utrolig dyrt og hvitt kjøpesenter som er utformet sånn at du liksom skal glemme at du er på et kjøpesenter. Det skal liksom være et opplevelsessted - my ass. Da har man ikke skjønt mye av hva seriøs shopping egentlig fordrer: flest mulig butikker, effektivt organisert, best mulig utvalg i alle prisklasser, samt en og annen billig matstasjon slik at man holder blodsukkeret oppe. Poenget er å bruke penger og skaffe seg ting man forhåpentligvis trenger bittelitte grann, ikke å oppleve noe som helst. Sarit-senteret her i Westlands er forbilledlig i så måte. Jeg har vært der omtrent hver dag siden midten av august nå, og oppdager ennå butikker jeg ikke har sett før. Og så er man der inne bare så lenge man faktisk har et ærend. Å henge på et kjøpesenter uten egentlig å ha noe å gjøre er noe man gjør i tenårene, ikke når man er 35 år.
Men om The Slipway ikke svarte til forventningene, fikk vi da sittet litt og sett på det indiske havet, begge to, på en lunsjrestaurant.

Torsdag morgen møtte vi Svein Evjen Olsen fra Norsk Folkehjelp, som Annika kjenner fra Mandal. Hensikten var å høre om kanskje NF kunne involvere de tanzanianske homoorganisasjonene på noe vis i sitt arbeid, og det kan de muligens. Håper bare CPSS og evt. TALESA plukker opp ballen og gjør bruk av de mulighetene som faktisk finnes hos de ulike NGO’ene. De østafrikanske homoene er ikke blant de aller beste på å bygge nettverk, spør du meg. De går liksom ut fra at alle andre er noen store homofober, og ser ikke at det faktisk finnes oppegående mennesker, selv der du minst skulle vente det. Du må bare gidde å lete deg fram til dem.
Etter lunsj var vi + Ally og Jonathan fra CPSS så i møte på ambassaden, ettersom Kristin samt Kari Hansen – som jobber mye i forhold til NGO’ene i landet – gjerne ville møte CPSS for å få en orientering om hva de jobber med. (De ville gjerne også møte TALESA, men som sagt – når ikke chair person Sophia var i byen, var det klin umulig for noen andre å stille. Too bad. Det er vel ikke hver dag tanzanianske homoer inviteres inn på en ambassade, så de burde ha benyttet seg av anledningen.)

Grytidlig fredag morgen vaklet Annika av gårde til bussen for å dra opp til Lushoto, der vi var i pinsen. Hun hadde lenge snakket om at hun hadde lyst til å gå noen dager i Usambara-fjellene, som er helt fantastisk grønne og fine, og nå benyttet hun endelig anledningen. Selv sov jeg et par timer lenger før jeg gikk på byens beste cafe, Epid’or, og spiste fransk frokost. Mmmm. Etterpå lå jeg og sløvet litt mer på hotellet og løste Sudoku før jeg tok en taxi ut til flyplassen og flyet hjem igjen til Nairobi.