For en natt....

Først lå vi begge våkne litt for lenge og ventet på at Jon Blund skulle ta turen innom Peponi Road nr.21. Omsider sovnet Annika, og jeg hadde også begynt å slumre da jeg plutselig ble revet ned fra Melkeveien idet Annika brølte "Ligg død!" Disse malariamedisinene som fortsatt herjer i kroppern hennes gir henne mareritt (en vanlig bivirkning), så hun brøler i sinne og skrekk de fleste nettene før hun bråvåkner, eller jeg rister i henne. Da jeg vekket henne, kunne hun fortelle at det ikke var hunden fra Baskerville eller tilsvarende udyr hun hadde drømt om, nei, men derimot et spøkelse, en slags hvit og svevende ball .... Hold dere unna piller av merket Mephaquin, sier jeg bare.

Vel, så sovnet omsider jeg også, før vi plutselig våknet av to kjappe smell etter hverandre inni huset. Vi satt i senga, stive av skrekk begge to og spurte hverandre hviskende hva det var. Det kunne høres ut som at noen prøvde å slå inn døra vår. Det er jo nattevakt ved porten (som er låst med to solide låser fra innsiden) og alarm rundt hele eiendommen, pluss at vi har alarmknapp på soverommet, så det skal nok noe til for at noen begynner å bryte seg inn hos oss. Men akkurat da var alt bare mørkt og skummelt. Omsider våget vi oss imidlertid opp av senga med lommelykten og tittet ut på kjøkkenet, og der!...... Der hadde det ikke spesielt fine, store kattebildet som den gale landladyen vår hadde hengt opp, deiset ned fra veggen og smelt borti noen tomme plastikkanner på veien. "Kunstsensuren har vært i aksjon", konstaterte Annika, før vi krøp tilbake igjen til køys.