Syk og svak

Fredag feiret Kenya Independence Day, og jeg hadde ikke før låst meg inn i Peponi Road før fyrverkeriet begynte å hvine rundt ørene på meg. Sånn holdt det på hele kvelden og til langt ut på morgenkvisten. Jeg gikk og la meg i ti-tiden og våknet skrekkslagen etter en times tid fordi jeg trodde det var noen som skjøt rundt huset, og så var det bare raketter fra naboen. Sovnet igjen, drømte at jeg var John Carew som ble forfulgt av to Vigrid-slamper (jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: malariapillene Mephaquin er ikke til å spøke med. De fucker opp hjernen din fullstendig, selv om jeg riktignok har vært spart for de verste marerittene så langt). Jeg (altså John) løp rundt på noe jeg tror var Kalvøya og prøvde å komme meg unna de to nynazistene. Sånn i våken, rasjonell tilstand kan jeg jo kanskje synes det var litt rart at ikke John, som den topptrente fotballspilleren han er, ikke bare kunne ha banket opp de to spjælingene. Enda rarere er det at en norsk fotballspiller dukker opp i mine mareritt – jeg skjenker dem ikke akkurat så mange tanker ellers....

Vel, så lå jeg våken en stund og hørte på enda mer fyrverkeri, og etter en stund innså jeg at jeg faktisk kjente meg dårlig. Og ikke før hadde jeg tenkt det, før jeg måtte kave meg ut av myggnettinga og inn på do hvor jeg spøy opp både den gode frokosten fra Epid’or og alt jeg ellers måtte ha fortært siste døgn. Huff og huff, akkurat da savnet jeg Annika noe helt forferdelig.
Startet lørdag morgen med å spy litt mer, men etter å ha ligget og stirret i taket noen timer, innså jeg at jeg bare måtte komme meg opp og ut for å gå og handle. Hadde ikke en gang drikkevann i huset. Kom meg ned på Nakumat og fikk rasket med meg det mest basale før jeg måtte skynde meg hjem for å kaste opp enda litt mer. Sånn holdt jeg det gående til søndag ettermiddag, da jeg begynte å føle meg bedre igjen, og takk for det.

Verre står det imidlertid til med laptop’en min. Den har streiket i flere uker nå, dvs. hatt det for vane å slå seg av midt i en eller annen prosess, for så å ikke ville slå seg på igjen i det hele tatt. Jeg trodde først det var virus eller spyware som overbelastet minnet, men etter å ha kjørt alt som fantes av søk, og dessuten reinstallert harddisken uten at det hjalp, begynte jeg å mistenke transformatoren og/eller batteriet for ikke å fungere som det skulle. Dermed bar det av gårde på lasarettet med laptop’en i går, og etter diverse undersøkelser ble det slått fast at stakkaren lider av utslitt transformator og defekt vifte. Argh. Ny transformator var en enkel sak, men ny vifte må bestilles fra Europa, leveringstid 4-6 uker, og det hele til en svimlende sum. Grrrrr. Jeg har riktignok hele tiden hatt planer om å kjøpe meg en ny laptop når jeg kom hjem igjen til Norge, men jeg hadde håpet at den gamle kunne holde koken så lenge vi var her i Afrika, men den gang ei, altså. Skal ta en runde i butikkene i morgen for å sjekke priser. Det kan være jeg kjøper en enklest mulig modell for så å prøve å selge den igjen før jeg drar hjem. Heldigvis har jeg en fullstendig backup, inkludert alt av dokumenter til boka mi, ellers hadde jeg vært sengeliggende med nervøst sammenbrudd nå. Vi har med oss en ekstern harddisk som vi bruker flittig og velsigner med jevne mellomrom. Den reddet blant annet Annika da hennes gamle laptop ble ødelagt i bussulykken, siden hun hadde tatt backup av alle filer før vi dro til Kampala..