Når det regner i Dar es Salaam

…er det som om himmelen åpner seg. Aldri har jeg sett et sånt regnvær som det vi hadde i går! Jeg var i sentrum etter swahili-timen i går formiddag da det startet og søkte ly på en kafe. Der inne var det ikke ørens lyd for regnet dundret slik mot taket. Utenfor dannet det seg raskt en elv i gata, og folk kom løpende for å søke ly. Noen benyttet anledningen til å spise lunsj, noen skravlet om været mens andre satt og slumret mens de ventet på at slusene skulle stenges igjen. Etter et par timer avtok regnet litt, og jeg gjorde som de fleste andre, bretta opp buksene og vadet ut i sølevannet for å finne veien hjem. Overalt så man folk med skoene i hånda og bukser/skjørtekanten godt over knea som langsomt vasset langs fortauene. Gata var smekkfull av biler som enten hadde blitt stående, eller prøvde å snegle seg av sted med vann oppunder karosseriet. De lagde svære bølger og strømmer når de klarte å bevege seg noen meter, så det gjaldt å følge med til alle kanter! Men jeg kom meg da helskinnet hjem – takk og pris for gummisandalene, jeg tror ikke mine mzungu-føtter hadde likt å måtte gå barbeint gjennom gatene uten en gang å kunne se hvor jeg satte foten!

I dag er det lørdag og jeg hadde egentlig ganske mye å gjøre – men for et par timer siden gikk strømmen, så nå sitter jeg her i halvmørket og skriver så lenge batteriet på pc’en varer. Jeg har flyttet fra EconoLodge og bor nå i bydelen Upanga, ca 20-30 minutters gåavstand fra sentrum (Dar-tempo, hjemme hadde det nok bare tatt meg 10 minutter…) Her har jeg fått leie et rom med eget bad og tilgang på kjøkken. Det er en pensjonert dame med god råd og god plass som leier ut flere rom i et hus for kortere tidsrom. Rommene er møblert og har Air Condition, og er dyre… Men akkurat nå var jeg bare så glad for å komme meg ut av hotell-tilværelsen at jeg sa ja til det første som bød seg! Huseieren selv, Mama Teresa, har jeg ikke sett siden jeg flytta inn på tirsdag, hun har reist på landet (slik de fleste her gjør – ”alle” har familie et eller annet sted på landsbygda hvor de gjerne også har en shamba (et stykke jord) som de drar til med jevne mellomrom.)

I samme hus bor det et godt voksent par fra DRC. Mannen snakker litt engelsk (ellers snakker de swahili, de er fra den østlige delen av Kongo), og de er her fordi han har fått jobb her. De bor her mens de leter etter et hus. De andre rommene (to til) står tomme i øyeblikket, så det er ikke noen stor kamp om plassen på kjøkkenet heldigvis. Kjøkkenet er også et felles oppholdsrom med en sofa og en TV, men jeg har ikke sittet der noe særlig – såpeserier på swahili er ikke noe for meg, selv om jeg sikkert hadde hatt godt av å prøve å følge med.

For den store beskjeftiglsen min om dagen er swahili. Hver morgen går jeg til Nyumba ya Sanaa (et kulturhus) hvor det er et lite klasserom skolen bruker. Mama Sada heter læreren min, og hun gir meg to timer undervisning hver morgen. Som regel vakler jeg ut helt pumpa - det er ganske intensivt å ha privatlærer, ingen andre å gjemme seg bak ryggen på, og det nytter ikke å se ut av vinduet når læreren spør! Jeg ser jo at jeg har lært en del siden jeg kom, men jeg må innrømme at jeg er litt pessimistisk likevel. Det virker som en uoverkommelig oppgave – jeg kan så få ord, og selv om jeg skjønner grammatikken etter hvert er det langt igjen til jeg kan bruke den i talespråk. Jeg liker dessuten ikke privatundervisning, merker jeg. Og ikke bare fordi jeg er i rampelyset hele tida, og må holde meg på allerten. Nei, jeg tror ganske enkelt jeg foretrekker å være i en klasse, det sosiale blir lettere da. Vi får se hva som byr seg etter neste uke. Foreløpig har jeg betalt for to uker med Mama Sada, og så kan jeg evt bytte hvis det finnes noen alternativer.

Ellers kjenner jeg mitt litt ensom om dagen (pole!) Det er jo sånn det er når man kommer til et nytt sted og ikke kjenner noen, bare har et par telefonnumre til noen man så vidt har truffet og i bunn og grunn er litt sjenert… Det blir lett til at jeg blir sittende alene på rommet, gitt. Språket, dvs å ikke kunne kommunisere, hemmer også enormt. Jeg føler meg på en måte mer utsatt – i Kenya føler jeg meg mer hjemme, tryggere, fordi jeg alltid kan småprate med folk. Jeg hadde jo håpet å skulle henge sammen med damene fra kvinneorganisasjonen, men de er akkurat like vanskelige å få kontakt med som tidligere. Jeg har truffet Sophia en gang, men etter det har det ikke blitt noe gitt… Jeg prøvde å få til en avtale nå i helgen, men det passet ikke. Nå har vi en kanskje avtale på mandag, og da håper jeg at hun ikke kommer alene. Jeg må finne ut om det er noen andre som er litt mer imøtekommende i den gjengen!

Jeg har sagt til dem at jeg vil at vi skal prøve å arrangere et dags seminar sammen mens jeg er her, og jeg har begynt å tenke på det og hva vi kan gjøre. Men det forutsetter jo at de har lyst og blir med på planlegginga, ellers blir det jo ganske meningsløst.

Gutta har jeg heller ikke hørt noe mer til. Jeg hadde egentlig lovet dem å være ”sekretær” for dem på en rapport/søknad de holder på å skrive (og som de må sende til Hivos hvis de skal ha håp om å få noe støtte i framtiden). De har ikke kontor lenger, og ingen datamaskin, så jeg tilbød meg at hvis en av dem kom til meg, kunne vi sitte sammen og skrive på min laptop, og så kan jeg sende dokumentet på mail til dem, og vips så har de en elektronisk versjon (er så lur!) Vi skulle egentlig gjøre den forrige lørdag. Da min venn endelig dukket opp, kom han med en lang historie om alt som hadde gått galt og gjorde at han ikke hadde fått tak i papirene (den håndskrevne kladden), og derfor ikke kunne gjøre noe den dagen. Siden det har det vært tyst også fra den kanten.

Det er litt vanskelig å beholde troen på at det skal gå an å gjøre noe politisk med folka her – men jeg prøver å ikke gi opp ennå! Det kan jo ikke være slik at det er noe feil med Tanzaniaere – det må være noe jeg ikke skjønner, og jeg håper at det skal gå bedre etterhvert.

Her bor jeg!
Kjokkenet
Rommet mitt sett fra dora (bad innerst)
Rommet mitt sett fra badet