Lånekort og leilighet

Man er i ferd med å bli respektable borgere av byen Moshi. Ikke bare har man blitt tildelt et lånekort ved Moshi Public Library - med bilde og stempel fra hotellet om at vi holder til der for tida - vi har også en leilighet på kroken. Eller et helt lite hus, for å være helt nøyaktig. I alle fall skiltes vi i går kveld fra the landlady med ordene "then we have a deal", og mer lovende kan det jo ikke bli.

Det hele begynte med at vi torsdag ettermiddag ble innvilget audiens hos Dafrosa Itemba, som er leder av organisasjonen Kiwakkuki. De mobiliserer kvinner til å jobbe frivillig med hiv-forebyggende arbeid og hjemmebasert pleie av aidssyke, med blant annet Kvinnefronten i Norge som bidragsytere og samarbeidspartnere. Vi hadde blitt anbefalt av Agnete Strøm - som er internasjonalt ansvarlig i KF - å ta kontakt med Dafrosa, for å lære mer om organisasjonen og kanskje høre om det til og med kunne være noe vi kunne bidra med.

Og Dafrosa tok godt i mot oss og inviterte oss blant annet til å komme på Kiwakkukis månedlige medlemsmøte førstkommende mandag formiddag, der de oppsummerer og legger planer for arbeidet videre. Kanskje de trenger noen til å male paroler (Annika) eller lage verdens beste cafe latte (Siri).

Vi nevnte for Dafrosa at vi var på jakt etter et sted å bo, og da dirigerte hun oss til Mr.Chris, som driver restauranten Chrisburger og en haug andre steder. Vi fôr dermed til Chrisburger og fikk snakke med kona til Mr.Chris, som sa at vi kunne komme tilbake igjen fredag morgen kl.8. Da skulle Mr. Chris himself være der.

Og det var han så absolutt, en godt voksen og ordentlig hyggelig fyr, og en skikkelig storkar i byen, etter hva vi nå har begynt å skjønne. Han hadde allerede rukket å sjekke litt rundt, og visste om to ledige leiligheter. Og utrolig nok tilbød han seg å kjøre oss til begge.

Først svingte vi dermed innom en stoffbutikk på hovedgata og plukket opp den indiske eieren der, som vi aldri oppfattet navnet på, men som hadde en leilighet stående tom litt opp i bakken. Han hadde kjøpt den for at barna skulle bo der, men begge sønnene hadde valgt å slå seg ned i Storbritannia, uten at faren hadde gitt opp håpet om at de skulle komme tilbake og derfor ikke hadde villet selge leiligheten igjen.

Leiligheten ga begrepet "simple living" ny mening. Her var det ikke en ting, bortsett fra noen nakne lyspærer og et innebygget klesskap. Rommene var store og luftige - to soverom, stor stue og kjøkken, men det var det. Mr. Chris hadde på forhånd pushet oss på at vi skulle forlange å få det hele møblert før vi sa ja til noe som helst, og inderen lovte å få satt inn litt møbler, men da måtte vi love å bo der i to år, eller minst i ett. Dream on. Så vi takket for visningen og sa at vi skulle komme tilbake til saken.

Om ettermiddagen kjørte Mr.Chris oss så til den andre leiligheten, som altså er et lite hus (sannsynligvis bygget med tanke på tjenerskapet) innenfor gjerdene til et stort og et litt mindre hus. Her residerer altså Mama Denise. Hun var riktignok ikke hjemme da vi kom der med Mr.Chris, så vi ble vist inn i det lille huset av en tjenestejente.

Huset er som sagt lite, og enda mindre virket det ettersom det var stappa fullt av ubrukelige møbler. Men det har absolutt potensiale, og strøket eiendommen ligger i, er helt fantastisk: Tjue minutter å gå fra sentrum, like ved en hovedvei så det er lett å få buss (daladala) hvor enn man skal, men samtidig et godt stykke inne i en blindvei av et villastrøk. Ti minutter å gå til en bra matbutikk, og tolv minutter til svømmebassenget på YMCA.

Her bor tydeligvis Moshis afrikanske øvre middelklasse, for det var store, velholdte hus, høye gjerder og portnere overalt. Da vi dro opp igjen dit om kvelden for å treffe Denise, tok vi taxi det første stykket fra hotellet før vi ruslet inn blindveien, gjennom en allé av ett eller annet slags blomstrende trær, og med Kilimanjaro midt i mot. Vakrere kunne det ikke bli!

Mr. Chris hadde tydeligvis allerede snakket med Denise om hvilke ønsker og behov vi hadde når det gjaldt huset, for hun bare nikket da vi sa at vi gjerne ville ha en litt større seng og et skrivebord å sitte og jobbe ved, og så kunne til gjengjeld sminkebordet på soverommet, den digre sofaen og den ledige madrassen som stod lent opp mot veggen i det vi kan bruke som arbeidsrom og stue, oppbevares et annet sted. Og så diskuterte vi pris og slikt, og Annika ble så eksaltert da hun skjønte at vi her opererte med en leiepris i tanzanianske shilling og ikke dollar (som ville ha blitt dyrere - gidder ikke å forklare hvorfor, men sånn ender det alltid opp her), at hun satte dollartegnet på tvers i halsen og fikk et hosteanfall så hun holdt på å stryke med. Tjenestejenta kom løpende med et glass vann som Annika desperat gurglet innpå, til tross for at det var springvann, som den tandre Wattne-magen inntil da var blitt forskånet for. Så nå er det nok ganske snart bare for Annika å slå opp teltet på do og ta med lesestoff, for det vannet der har nok et og annet faenskap det skal utrette.

Men vi har altså nå en deal angående dette huset som går ut på at Denise skal få ommøblert og fikset litt her og der, og er vi heldige, kan vi flytte inn om en ukes tid, inshallah. Vi har lovet å bo der i seks måneder, og skal betale de tre første månedenes husleie nå i første omgang.