Så dro vi til Dar

Mandag morgen var jeg feberfri og kjente meg rimelig pigg igjen, så da bestemte vi oss for å likevel dra til Dar Es Salaam. The Rough Guide hadde anbefalt buss-selskapet Scandinavian Express, som muligens ble startet opp en gang i tiden med skandinaviske midler, derav navnet. Det var uansett et utmerket valg. Stor og solid buss, med litt småservering non stop: en liten pakke kjeks her, en flaske vann der, noen drops, en flaske brus. Like før veien svingte av til Lushoto var det tisse- og lunsjpause i et veikryss der man blant annet kunne få kjøpt friterte bananer (noe vi gjorde på veien hjem igjen, nam nam). Og hele veien viste de afrikanske kjærlighetsfilmer av en så semmer kvalitet at vi gjettet hele handlingen på forhånd. Slutten endte alltid i bryllup, etter at en prest hadde kurert Den Slemme for en forhekselse som var kastet på ham/henne. Landskapet vi kjørte gjennom var derimot fantastisk fint - en masse små landsbyer, flotte fjell og fruktbare åkre.

Da vi omsider nærmet oss Dar (turen tok litt i overkant av åtte timer), begynte jeg å få feber igjen, men vi hadde plukket ut et hotell like ved endeholdeplassen, så det var kort vei med taxi. Men så viste det seg at det ikke var rom i herberget på Key's hotell. En vakt ble hanket inn og tok oss med til nabohotellet, Rikki Hill, men der var det så svinedyrt at vi bare rygget ut igjen. Dermed fulgte han oss til King's Hotel, som i første omgang så helt utmerket ut, selv om det kostet 25 000 shilling her for et dobbeltrom 10 000 mer enn på Key's.

Vi var begge veldig klare for en dusj etter en lang og svett reise, men oppdaget at det ikke var gjort rent på do, så da var det bare å tilkalle en stuepike. Hun vasket og vasket og forsvant igjen, og da oppdaget vi at det rett og slett ikke var vann verken på do eller i dusjen. Arghh. Ut og hente stuepiken igjen, som deretter slepte inn to bøtter med kaldt vann, slik at vi fikk vasket oss på gode, gamle Moshi-måten. Bedre enn ingenting, selv om nettopp det å kunne dusje var noe av det vi hadde gledet oss til. Men så hadde vi tenkt å gå ut for å finne et sted å spise middag, og da var det ingen nøkkel i døra, nei. Ut og hente stuepiken igjen, som etter en stund kom med et knippe nøkler der ingen passet, for så bare å forsvinne igjen.

På dette tidspunktet var jeg så sur, sliten og sulten som jeg bare kunne bli, så til slutt gikk jeg ned de fem mørklagte etasjene til resepsjonen for å finne noen ansvarlige. Omsider kom det opp en fyr som var en slags sjef, og han fikk en annen fyr til å åpne noen rør så vi fikk vann på badet. Men noen nøkkel til døra vår kunne han ikke finne, nei, og det var nok kineserne som hadde tatt den, mente han, for de stjeler alt mulig. Som om det spilte noen rolle for oss hvem som hadde tatt nøkkelen, for min del måtte det gjerne vært Snurre Sprett, I couldn't care less. Og ikke hadde han noen andre dobbeltrom å tilby oss, selv om vi vitterlig var helt alene i etasjen. Derimot kunne vi få et enkeltrom, med en seng som i og for seg var stor nok til oss begge, men denne herligheten skulle vi betale 20.000 shilling for, okke som. Mens vi stod der og kranglet om prisen på et rom vi strengt tatt ikke ville ha, så vi ned og oppdaget en hel arme av maur som marsjerte rundt i korridoren, uten at sjefen sjøl så ut til å bry seg med det. Da fikk vi nok og gjorde noe som ikke er spesielt typisk Lindstad/Rodriguez å gjøre: Vi slang sammen all bagasjen vår og marsjet ned og ut og over på det overprisede Rikki Hill, der vi svei av 43 000 shilling for en natt, i rent raseri. Jeg fryder meg ennå ved tanken på at vi hadde rukket å skitne til badet på King's hotell ordentlig før vi forlot det.

Morgenen etter gikk vi bort på Key's hotell igjen, og nå hadde de rom til oss, så der ble vi boende resten av tiden i Dar, til 15000 shilling natta.