Tre kafkaske dager

Grunnen til at vi hadde reist til Dar var jo først og fremst at jeg skulle oppsøke Ministry of Higher Education, Science and Technology, slik jeg hadde fått beskjed om at Immigration Office her i Moshi. Hos ministeriet skulle det nemlig være mulig å søke om arbeidstillatelse som frilansjournalist.

Vi fant fram til ministeriet og havnet på kontoret til en veldig hjelpsom dame, som på ingen måte var rette person, men som ringte rundt til både Utenriksdepartementet og Arbeidsdepartementet for å forklare hva saken vår gjaldt. Til slutt fikk vi beskjed om å oppsøke Mr. Ndimbo hos Office of Labour Exchange. Vi avgårde dit, men Mr.Ndimbo var ikke tilstede denne tirsdagen, så vi måtte komme tilbake dagen etter.

Det gjorde vi, og da var Mr.Ndimbo der, og han var også en hyggelig sjel, men kunne heller ikke hjelpe oss. Han mente at han aldri hadde vært borti et lignende tilfelle, og da er det jeg lurer på hvordan alle andre utenlandske frilansjournalister ordner seg i Tanzania. Er jeg den eneste som har kommet hit uten å være gift med en bistandsarbeider jeg kan få oppholdstillatelse gjennom?

Vel, Mr.Ndimbos råd var a) å få en av oppdragsgiverne mine i Norge til å skrive et brev som bekreftet at jeg betaler skatt til Norge og at de betaler arbeidsgiveravgift for meg, og b) få ambassaden til å bekrefte at jeg er omfattet av den norske folketrygden og alt sånt.

Den norske ambassaden lå ikke så langt unna dette arbeidskontoret, så vi fant ut at det var like greit å gå rett dit. Men å komme INN på ambassaden var nesten like vanskelig som for en palestiner å komme inn i Jerusalem. Greit nok at sikkerheten ved ambassaden er skjerpet etter karikatur-oppstyret, men her tok det tanzanianske vaktkompaniet oppgaven litt vel alvorlig. Ikke det at de sjekket passene våre - de kunne visst like gjerne vært utstedt i kong Oscar IIs navn - men de begynte et lengre avhør av oss: hva vi skulle på ambassaden, jaså, arbeidstillatelse, hva med å gå til Ministry of osv.... Nå er jeg ikke den som har vanket mest på ambassader, men jeg trodde det skulle være nok å vise et norsk pass for å komme inn i en norsk ambassade i kontortida? Til slutt ga de seg heldigvis, tilkalte en kvinnelig vakt til å kroppsvisitere meg, mens Annika (som de tydeligvis tok for en mann) ble kroppsvisitert av en mannlig vakt.

Inne på ambasssaden fikk vi prate med en hyggelig ansatt som mente det bare var tull at jeg i det hele tatt skulle måtte ha arbeidstillatelse, for jeg skal jo ikke jobbe for noen tanzaniansk arbeidsgiver. Og Annika burde få oppholdstillatelse som "retired", i og med at hun får uføretrygd. Vi ble oppfordret til å oppsøke Mr. Shayo på Immigration Office i Dar, helst tidlig neste morgen før alle møter satte i gang. Han kunne kanskje hjelpe oss, mente hun fra ambassaden.

Vel, ny morgen, ny mulighet. Men Mr. Shayo var ikke spesielt hjelpsom. Å få oppholdstillatelse som frilansjournalist kunne jeg visst bare glemme, og bare folk som har jobbet i Tanzania får oppholdstillatelse som "retired", mente han. Så da var vi like langt, etter å ha gått fra kontor til kontor i tre dager.

Så nå setter vi i gang med Plan B, og evt. Plan C, men det kan vi heller komme tilbake til.