Mungu awabarikeni!

("Måtte Gud velsigne dere" - tror jeg i hvert fall, det er litt komplisert gramatikk involvert og jeg har ikke sjekka med Mama Sada. Hun har bare lart meg a si "Matte Gud velsigne DEG, ikke dere...) Synes å være en passende tittel en dag jeg har tilbrakt hele formiddagen i kirken! Ja, det later til å være mitt lodd (eller kanskje jeg skulle si kors, siden jeg nå en gang har beveget meg inn i de religiøse sirkler): I Uganda ”pleier jeg” å følge min venn David til hans landsby, besøke hans mor og gå i landsbykirken. Her har jeg da fulgt min venn Simon i samme ærend. Men bevares – det var slettes ikke en tung plikt, jeg har kost meg veldig hele dagen (selv om jeg duppa litt under to laange prekener på swahili)! Simon er min beste (og eneste…) venn her i byen, og jeg ble kjempeglad da han spurte om jeg kunne tenke meg å være med å feire ”morsdag” med han og familien. Moren hans er snart 80 år, og har vært veldig mye syk det siste året (hjertesvikt, tror jeg – det virket sånn ). Til morsdag hadde Simon avtalt at alle barna skulle dra hjem med familiene sine, gå i kirken sammen, og få menigheten til å gjøre ekstra stas på gamlemor. Men så er det jo det, at vi homoer ikke har så mye ”vanlig” familie å skryte av. Så Simon ville gjerne ha med en gjest for å vise sin mor at han ikke er alene selv om han ikke er gift. Jeg syns det var en ære å bli spurt, og i går var jeg i Uhuru Street (for de lokalkjente) og kjøpte 6 meter kitenge stoff som gave til mor (og koste meg verre ved å ha en grunn til å be om å få se på alle de ulike mønstrene!)
I morges hadde vi avtalt å møtes klokka syv, men vi kom nå ikke av sted før nærmere åtte. Det har regnet i hele natt, så det var faktisk ikke så varmt (deilige når vi skulle ut og farte). Jeg hadde selvsagt pynta meg, og under tvil kommet fram til at jeg så mest ordentlig ut i bukser (selv om jeg vet at ”ingen” kvinner går i kirka i bukser). Tre daladala’er (minibusser) senere var vi fremme ved kirken. Det er egentlig fortsatt innen Dar, men ca tre mil fra sentrum langs Morogoro Rd (hovedveien nordover) , og helt på landet! Menigheten de tilhører er luthersk, så ritualene var egentlig ganske like det jeg kjenner hjemmefra, men de synger bedre! Hver gang det er noe synging i liturgien eller en salme, er det en fryd å være der (spesielt så lenge jeg ikke aner hva ordene betyr…) Alle stemmer i på ordentlig, og folk leker seg med å legge på flere stemmer som om det var den naturligste ting i verden. Og kanskje er det det – kanskje er de vi som har gjort det å synge og ”musisere” til noe for de få, når vi egentlig alle sammen kunne ha evnene til og gleden av det.
Og ingen gudstjeneste (eller møte for den saks skyld) er komplett før man har ønsket alle gjester velkommen – jeg hadde glemt det, men måtte til pers, to ganger til og med: Jeg måtte først hilse menigheten og fortelle hvem jeg var (og si noen velvalgte ord, selvsagt…) og så ble jeg utfordra av pastoren under kollekten: Var gjesten fra Norge villig til å gi litt ekstra? hvor mye? Jeg merka hvordan Simon krympet seg ved siden av meg, han var flau på ”sines” vegne, men herregud (bokstavelig talt) – jeg kan da godt gi 40 kroner til en fattig kirke! Jeg vet jo at jeg har sinnsykt mye penger i forhold til så godt som alle som var til stede.
Seremonien med gamlemor var ganske rørende. Hele familien ble kalt fram foran alteret (mzunguen inkludert, selvsagt). Gamlmor fikk sitte på en stol, ungene fikk løpe omkring, og så ba menigheten en lengre bønn for henne, familien, vennene, naboene og alle andre.
Prekenene (det var faktisk to, for de hadde besøk av en pastor), skjønte jeg ikke så mye av, men jeg tror ikke det gjør så mye. Etter det hele var over, og vi hadde toget ut av kirken mens vi sang avslutningssalmen, og alle hadde hilst på hverandre og utveksla nytt, dro vi hjem til mor og spiste lunsj. Det var to søstre av Simon (broren var hjemme med malaria – det er høysesong for mygg og malaria nå), og deres familier (jeg tror det må ha vært 4 generasjoner tilstede), men nesten ingen menn – de har en tendens til å forsvinne… Simons mor var preget av sykdom, men en staselig dame (håret var kullsort til tross for nesten 80 år!), med en utsøkt sans for humor! Det var tydelig at alle barna ligner henne, og det var fint å se Simon sammen med søstrene (den ene var så lik han – han er en stor mann, og søstera hadde akkurat samme bygning, en stor flott dame!)
Så dere skjønner jeg har hatt en utrolig fin dag. Før jeg slutter må jeg bare tenke litt mer høyt omkring dette med familie. Det slo meg nemlig slik i dag fordi det var så lignende det jeg opplevde sammen med Davids familie i Uganda. Homoene er kanskje enda mer ”mislykka” her fordi de ikke har familie – det er så utrolig viktig! Det er det første spørsmålet man får. Til folk jeg utveksler mer enn to ord med, har jeg begynt å prøve å forklare at jeg også har familie – den ser bare litt annerledes ut. Jeg bor sammen med en kvinne (damer skjønner det – mannfolk er det jo bare trøbbel med), og selv om vi ikke har egne barn, har søsknene våre barn som vi setter pris på å være sammen med. Faktisk er det slik på swahili at man ikke skiller mellom min søsters barn og mine (hvis jeg hadde hatt noen) – så når noen spør, kan jeg med hånda på hjertet si at ja, jeg har barn! Men det var ikke det jeg skulle si, egentlig skulle jeg si at jeg opplever min rolle i forhold til familien til David og Simon som veldig lik. Jeg tror jeg blir et slags bevis på at de ikke er så mislykka. De har ikke noen kone å vise til, men de har venner som setter pris på dem. Så jeg prøver å gjøre mitt beste overfor disse mødrene, jeg prøver å si til dem at jeg syns de har en flott sønn, og at han er en god venn som hjelper meg når jeg trenger det! Og det er absolutt ikke tomme ord, både min venn David i Kampala og Simon her i Dar er omsorgsfulle venner som alltid er opptatt av at jeg skal føle meg vel!