Steike hett og steike morsomt

Det er utrolig varmt i Moshi om dagen - selv tanzanianerne klager. I går var jeg rent mismodig noen timer ettersom det kjentes helt uutholdelig. Det hadde vel også en del med at det var søndag, slik at begge "fristedene" våre - biblioteket og den veldig hyggelige kafeen Coffee House, der man kan sitte i skyggen og skrive og drikke god kaffe - var stengt. Og da vi endelig fikk slept oss bort på YMCA for å svømme og kjøle oss ned, var det tjåka fullt av folk både i og rundt bassenget, så det ga vi opp. Må ha vært bibelstevne av noe slag, for det krydde av menn med hvit snipp og kors rundt halsen.

Begynner å bli skikkelig dritt lei av Buffalo hotell, og av å måtte spise alle måltidene på restaurant. Det har vel noe med at dette lille huset vårt er så nært, så nært, og at vi gleder oss så innmari til å flytte inn der. I dag har vi til og med vært på markedet og kjøpt et lite utvalg husgeråd: liten vaskebalje, klessnor og klesklyper. Skittentøyet har hopet seg opp, og den klesvasken vi leverte inn her på hotellet sist uke, var både dyr og dårlig, så da er det bedre å gjøre det selv.

Men nok av klaging, og over til dagens virkelig store begivenhet: det månedlige møtet i Kiwakkuki (se lørdagens bloggbrev). Der skal jeg si det svingte!

Som de punktlige skandinaverne vi er, møtte vi opp 9.55 sharp, i et forsamlingslokale bak restauranten Chrisburger (som de årvåkne av dere vil huske at eies av Mr.Chris, vår gode hjelper når det gjelder å skaffe oss et sted å bo). Møtet skulle begynne kl.10, noe det selvfølgelig ikke gjorde, men det spilte ingen rolle, for det var gøy bare å sitte å glo. Her strømmet det på med et hundretalls damer fra alle kanter av regionen, i de lekreste østafrikanske kreasjoner, og med noen miner som sa at disse damene lar seg ikke pille på nesen.

Omsider kom så møtet i gang. Først var det avsynging av fem vers av Kiwakkuki-sangen, og Annika og jeg sullet med på refrenget som best vi kunne. Deretter var det to runder med bønn og lovord, før referatet fra forrige møte ble lest opp godt og grundig, og så var det over på videre planlegging av arbeidet. Alt på swahili. Etter hvert forbarmet ei fra Kiwakkuki seg over oss og satte seg til å hviske-oversette litt av det som skjedde til engelsk, når hun ikke selv var framme og holdt noen innlegg. Det ble en del diskusjon innimellom, og det hadde bare vært så utrolig kult om vi hadde skjønt alle innleggene, for her var det folk som tydelig hadde talegavene i orden. Og innimellom klappet de på en merkelig, men morsom måte, muligens var dette Kiwakkuki-klappingen, og så var det et minutts stillhet for en som hadde dødd siden sist, og alt foregikk på en så utrolig disiplinert og høflig måte, men samtidig med et engasjement man ikke en gang finner på ekstraordinære generalforsamlinger i Borettslaget Motzfeldts gate 29/31/33. Etter et par timer ble det servert et ikke spesielt helsebringende, men likevel velkomment måltid bestående av en flaske brus og en andazi (en gedigen donut), uten at man stoppet opp i dagsorden av den grunn, og mot slutten måtte Annika og jeg opp og presentere oss, og Annika var så flink til å snakke, atte. Ny Kiwakkuki-klapping, ny bønn, og takk for i dag.

Forhåpentligvis er vi nå på nikk med noen av Moshis feministiske mamaer - et solid førstesteg på veien mot å få kule venner og diskusjonspartnere i byen.

Bildet viser en utkjaset frilansjournalist med bare ett ønske i livet: et eget skrivebord.