Advocacy and lobbying for sexual health and rights

var tittelen da LLH i går inviterte til workshop for homoaktivistene i Dar es Salaam. Det har vært mye jobb for å få det til, men i går kunne vi samle 22 tanzanianske homser og lesber og 6 ”internasjonale” gjester på et fint hotell utenfor byen for et heldags seminar. Det var kvinnene i lesbeorganisasjonen som foreslo temaet, og det kunne neppe vært mer passende for meg… Jeg kunne med hånda på hjertet love dem at dette var et tema jeg har mye erfaring med!

Og det ble en bra dag! Ikke alt gikk som planlagt (men det gjør det vel aldri) og vi har fortsatt noen uoppgjorte detaljer når det gjelder budsjettet, men stort sett er jeg veldig fornøyd med dagen. Det eneste som er synd er at den kom så sent i mitt opphold her – nå er det ikke så mye jeg rekker å følge opp…

Vi startet klokka halv ti og jeg hadde forberedt en bitteliten tale på swahili! Jeg klarte å gjennomføre det, selv om det ble litt stotring (det er enda vanskeligere å snakke utenlandsk når man er nervøs), og det er jeg stolt av! Etter det holdt jeg en liten innledning om hvem LLH er og fortalte om norsk homohistorie. Det var jo veldig mange av deltakerne jeg aldri har møtt, og jeg syns alle måtte bli informert hvem denne samarbeidspartneren fra Norge er!

Neste bolk var at de to tanzanianske organisasjonene skulle presentere seg selv. De hadde forberedt hvert sitt innlegg på ca 10 minutter, og etterpå åpnet vi for spørsmål fra gjestene. Noe av poenget med dagen var å bringe sammen homoorganisasjonene og mulige støttespillere, så det var viktig at de lærer hverandre å kjenne. Gjestene som kom var representanter fra Femina HIP (se forrige innlegg), Engender, UNAIDS, T Marc (hiv program støttet av USAID) den norske ambassaden og en ugandisk aktivist (Sam fra Queer Youth Uganda) som tilfeldigvis var i byen.

Bildet viser ikke så mye, men det er meningen! Folk er livredde for å bli identifisert, så vi fikk bare lov til å ta denne typen ”bakfra” bilder.

Neste post på programmet var at jeg innledet om dagens tema. Etter å ha forklart litt om hva det vil si og drive ”advocacy” arbeid, (jeg har nemlig hatt en stygg mistanke om at det bare er ord for de fleste – de har ikke noen klar ide om hva det vil si), prøvde jeg å få med deltakerne. Jeg ville at vi skulle bli enige om noen mål – hva er det vi vil oppnå med dette arbeidet? Og det kom noen forslag:

(fotografen traff ikke alltid helt det han siktet på…)

Etterpå var det gjestenes tur til å fortelle om sine organisasjoner. Det var veldig positivt, og jeg tror det er muligheter for at det kan resultere i konkret samarbeid i framtida. Det eneste som var synd var at alle gjestene, unntatt Derek fra UNAIDS og Sam fra Uganda, forsvant etter lunsj. Ettermiddagen hadde jeg satt av til gruppearbeid. Jeg hadde forberedt konkrete oppgaver de skulle jobbe med (utvikle ulike strategier for å drive ”advocacy” arbeid) og meningen var at gjestene skulle fungere som ressurspersoner for gruppene. Jeg hadde også bedt gjestene om å ta med laptoper til gruppearbeidet. Jeg hadde laget cd’er med bakgrunnsmateriell og nyttige dokumenter for referanse (som Menneskerettighetserklæringen og Yogyakarta prinsippene), og hotellet hadde trådløst internett. Tanken min var at vi skulle kunne finne fram til stoff der og da, søke på internett etter ting vi ikke visste, og skrive løpeseddel tekster/brev/avisinnlegg i løpet av gruppearbeidet. Igjen skuffet gjestene meg med å glemme laptopene sine – vi hadde bare min, så det ble ikke så bra som jeg hadde tenkt…

Men vi endte opp med i hvert fall en helt konkret plan. Noe av det homoene kunne informere de innbudte gjestene om, og som vakte stor bestyrtelse, var at verken menneskerettighetsorganisasjonene eller kvinneorganisasjonene er villige til å støtte eller jobbe sammen med homo-organisasjonene. Kvinnene fortalte blant annet om at de hadde blitt invitert av en hollandsk organisasjon til et møte med andre kvinneorganisasjoner. Da det var deres tur til å presentere arbeidet sitt, forlot de fleste av deltakerne rommet i protest, det eneste de hadde å si til lesbene var at de skulle be for dem… Et annet eksempel er et intervju med den nylig avgåtte lederen av den største uavhengige MR organisasjonen i Tanzania, LHRC (Legal Human Right Center). Hun snakket blant annet om samarbeidet med internasjonale organisasjoner og de som støtter dem økonomisk. Hun skrøt av samarbeidet, men presiserte at i 2006 hadde de fått tilbud om øremerkede midler for å jobbe med LHBT rettigheter. Dette hadde de ”selvsagt” takket nei til, for den slags hører ikke hjemme i Tanzania! Dette er grupper som får mye penger fra blant annet Norge… Alle var enige om at dette er et godt sted å begynne. Vi må begynne å utfordre noen av de tanzanianske organisasjonene på hvorfor det er slik.

Under gruppearbeidet jobbet vi med hvordan dette kan gjøres. Planen er nå at de to homoorganisasjonene skal gå sammen med noen av sine nye allierte og arrangere et debattmøte om LHBT rettigheter som menneskerettigheter. Det skal ikke være et åpent møte, men en panel debatt med inviterte gjester. Hovedmålet er å få de største MR organisasjonene i landet på banen, til nå har de ikke vært interessert i å en gang snakke om temaet. Hvis de noen gang skal kunne overtales til å skifte standpunkt, må de engasjeres i debatt. Jeg tror det er mulig å få det til, og få for eksempel LHRC og den lokale Amnesty avdelingen til å komme. Men jeg tror det må press til, og det må komme blant annet fra organisasjonene som var tilstede på workhopen. En telefon fra den norske ambassaden med spørsmål om de har tenkt å komme på dette veldig interessante møtet, er sikkert heller ikke så dumt, - vi får se hva vi kan få til!

Og det meste er det dem selv som må få til, for om to uker reiser jeg videre… Jeg skal først til Kampala for å besøke organisasjonene der, og så må jeg en snartur innom Nairobi før jeg legger kursen hjemover.